Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:521 (2012-2013)
Innlevert: 17.12.2012
Sendt: 17.12.2012
Besvart: 07.01.2013 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Finansavisen følger den 17.12 opp et leserinnlegg som statssekretær Schjerva tidligere hadde skrevet i finansavisen, men får ikke svar på sine spørsmål. Avisen påviser at SPU ikke ville ha klart positiv avkastning dersom de hadde måttet dekke selskapsskatt og formueskatt. Dette er skatter som enhver liten næringsdrivende må klare å skape avkastning til å dekke, ellers bør de selge eller legge ned virksomheten, hevdet Scjherva.
Er statsråden enig med den filosofien hans statssekretær markedsfører?

Begrunnelse

Statens pensjonsfond utland (SPU) er som statlig fond fritatt for selskapsskatt og formuesskatt. Med en gjennomsnittlig årlig avkastning siden oppstarten i 1998 på 4,09 pst. ville selskapsskatt og formuesskatt redusert avkastningen til 1,84 pst. årlig. I samme periode har årlig inflasjon vært 2,08 pst., slik at realavkastningen etter skatt ville vært -0,24 pst.
Med statssekretær Schjervas resonnement i Finansavisen 6. desember burde en privat eier av tilsvarende investeringer kvittet seg med det, fordi man ikke er i stand til å levere tilstrekkelig avkastning til å betale skatt. En slik tankegang innebærer at staten skal eie det meste - ikke fordi staten er best til å utøve eierskap og forvalte verdiene, men fordi staten er fritatt fra å betale skatt.
Det norske samfunnet er avhengige av de mange små og store arbeidsplassene som får samfunnet til å fungere. Da bør vi legge til rette for et spredt og variert norsk eierskap, i stedet for å oppfordre norske private eiere til å selge til noen som ikke er i formuesskatteposisjon.
Norge ville se ganske annerledes ut enn i dag om man ikke hadde hatt det store antall eiere av små- og mellomstore virksomheter i landet. Dette er viktig både for å utvikle lokalsamfunn, nye arbeidsplasser, innovasjon og maktspredning.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Det er riktig som Finansavisen påpeker, at realavkastningen etter skatt kan bli lav, endog negativ, i visse situasjoner når investor er i formuesskatteposisjon. Dette er ikke ny kunnskap. Blant annet viste OECD i sin siste landrapport til at realavkastningen etter skatt på sparing kan bli negativ under bestemte forutsetninger. Realavkastningen etter skatt utrykker hvor stor avkastning investoren sitter igjen med etter at skatt og inflasjon er trukket fra. Realavkastningen er ikke bare et resultat av skattesystemet, men avhenger også av hvor høy avkastningen er før skatt og av inflasjonen. Det er i situasjoner med lav nominell avkastning og relativt høy inflasjon at realavkastningen kan bli særlig lav. Det har sammenheng med at inntektsskatten baserer seg på nominell avkastning, herunder inflasjonselementet, og at formuesskattens størrelse er nokså upåvirket av avkastningen. I Finansavisens eksempel for Statens pensjonsfond utland (SPU) de siste 5 årene er realavkastningen negativ allerede før skatt fordi inflasjonen overstiger den nominelle avkastningen.
Jeg mener det er to hovedpoeng i den aktuelle debatten. For det første gir formue skatteevne i seg selv. Dette har alltid vært den viktigste begrunnelsen for å skattlegge formue. Formuen gir skatteevne uavhengig av om realavkastningen er positiv eller negativ. For det andre vil de fleste investorer søke å innfri et visst krav til avkastning på investeringene sine, selv om denne kan bli negativ etter at skatt og inflasjon er trukket fra. Det har sammenheng med at det alltid er en alternativ bruk av kapitalen. Innfrir ikke investeringen avkastningskravet, vil det være naturlig for eieren å stille spørsmål ved sine disposisjoner.
Finansavisens regnestykke er basert på noen forenklende forutsetninger. Det påløper ikke norsk selskapsskatt på utbytter og gevinster til et norsk, privat investeringsselskap, som kommer inn under fritaksmetoden. Fritaksmetoden skal sikre at det ikke oppstår kjedebeskatning i selskapssektoren. Den gjelder for aksjeinntekter fra selskaper hjemmehørende i EØS samt for eierandeler som er større enn ti prosent i selskaper utenfor EØS med mindre selskapene er lokalisert i lavskatteland. SPU har en betydelig andel av sin portefølje i EØS-land.
De selskapene et norsk investeringsselskap investerer i, betaler selskapsskatt etter regler i landene der virksomheten foregår. Det samme gjelder for selskapsandeler i statens pensjonsfond utland (SPU). Eventuell selskapsskatt er det allerede tatt hensyn til i utregningen av SPUs avkastning. Når eiere av et investeringsselskap mottar utbytte, skal det svares utbytteskatt. Utbytte skattlegges som alminnelig inntekt med 28 prosent for den delen som overstiger risikofri avkastning på investeringen (innskutt kapital i investeringsselskapet). Finansavisen legger til grunn at inntektene i et privat investeringsselskap tilsvarende SPU ville blitt beskattet med 28 prosent selskapsskatt til tross for at en betydelig andel av SPUs portefølje kommer inn under fritaksmetoden. Finansavisen tar ikke med utbytteskatten fordi de anser at skjermingsfradraget i stor grad vil beskytte mot denne skatten.
Departementet har vært åpen på at formuesskatten har enkelte ulemper. Det har alle skatter. For eksempel påvirker skatt på arbeidsinntekt insentivene til å arbeide og dermed tilgangen på arbeidskraft, som er en vesentlig rammebetingelse for næringslivet. Skattenes uheldige virkninger må holdes opp mot at skatter og avgifter skal sikre finansieringen av offentlig tjenesteproduksjon og offentlige velferdsordninger og bidra til utjevning av økonomiske levekår. Formuesskattens virkninger på ressursbruken kan derfor ikke ses isolert, men må ses i lys av alternativene. Regjeringens ønske om å videreføre formuesskatten er forankret i en avveining mellom på den ene siden at formuesskatten kan ha negative virkninger for ressursbruken og på den annen side formuesskattens viktige fordelingsegenskaper. Det er intet nytt i Finansavisens beregninger som gir grunn til å revurdere dette ønsket.