Skriftlig spørsmål fra Jan Tore Sanner (H) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1159 (2012-2013)
Innlevert: 12.04.2013
Sendt: 15.04.2013
Besvart: 22.04.2013 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Jan Tore Sanner (H)

Spørsmål

Jan Tore Sanner (H): Ryanair-sjef Michael O`Leary fastholder at selskapets ansatte bosatt på Rygge skal forholde seg til irske regler for arbeidsmiljø og skatt. Samtidig er jeg gjort kjent med at Norwegians ansatte bosatt i Spania og i Storbritannia forholder seg til nasjonal lovgivning.
Kan statsråden redegjøre for hva som er regelverket og hvem som fastsetter det knyttet til arbeidsmiljø og skatt i slike situasjoner?

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: I arbeidsmiljøloven går det et skille mellom lovens offentligrettslige og privatrettslige bestemmelser. Eksempel på lovens offentligrettslige regler, er bestemmelsene om arbeidsmiljøet. Stillingsvernsreglene, og andre regler om arbeidskontrakten er av privartettslig art. De offentligrettslige reglene håndheves av tilsynsmyndighetene, mens de privatrettslige bestemmelsene må håndheves av kontraktspartene. Her er det altså bare domstolene som kan fatte bindende avgjørelser for partene.

Det klare utgangspunktet for all norsk offentligrettslig lovgivning er at den gjelder på norsk territorium. Både samferdselsministeren og jeg legger derfor til grunn at Ryanair er omfattet av de norske arbeidsmiljøreglene for den virksomhet de driver på Rygge. Vi er også tydelige på at Luftfartstilsynet har tilsynskompetanse overfor arbeidsmiljøforholdene for flygende personell på Ryanairs base i Norge. Jeg har da også registrert at Luftfartstilsynet har varslet snarlig tilsyn med Ryanair. I tillegg til HMS-reglene i arbeidsmiljøloven, kan det føres tilsyn med at formkravene til arbeidsavtalen er oppfylt, dvs. at arbeidstakerne har en skriftlig arbeidsavtale, og at den minst regulerer bestemte forhold som loven angir. Det nærmere innholdet i avtalen hører imidlertid til det privatrettslige. I kraft av sitt alminnelige veiledningsansvar, kan imidlertid tilsynsmyndigheten veilede partene om forståelsen av de kontraktstrettslige reglene.

Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at Luftfartstilsynet ikke fører tilsyn med arbeidstiden til Ryanairs flygende personell, uansett hvor i verden de flyr. Det er egne arbeidstidsbestemmelser for luftfarten, som er en del av et EØS-regelverk om sikker drift av flyselskaper. I følge dette regelverket fører myndighetene i det landet der selskapet har sitt hovedkontor (Irland) tilsyn med arbeidstiden som del av tilsynet med den overordnede driftstillatelsen alle flyselskaper må ha – Air Operator’s Certificate (AOC). Reglene om arbeidstid i den norske arbeidsmiljøloven gjelder med andre ord ikke for flygende personell.

Når det gjelder de privatrettslige reglene, er spørsmålet noe mer komplisert. Som nevnt ovenfor, er det dessuten bare domstolene som har myndighet til å avgjøre tvister om de privatrettslige bestemmelsene, herunder spørsmålet om hvilket lands rett som gjelder. Jeg vil likevel gi en overordnet oversikt over de norske lovvalgsprinsippene.

De norske lovvalgsreglene følger av ulovfestet rett. Norge har med andre ord ikke egne skrevne regler om dette. Innenfor EU er lovvalgsspørsmål i kontraktsforhold regulert i den såkalte Roma I-forordningen (EF) 593/2008. Denne forordningen er ikke en del av EØS-avtalen, men Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at de samme normer som følger av EU-forordningen skal legges til grunn også i norsk rett.

Det rettslige utgangspunktet er at partene kan bestemme hvilket lands rett som skal gjelde. Etter forordningen (og norsk rett) er det likevel ikke adgang til å avtale seg bort fra ufravikelige lovregler i det land der arbeidet normalt utføres i eller fra (”the contract shall be governed by the law of the country in which or, failing that, from which the employee habitually carries out his work in performance of the contract» (artikkel 8(2)). Lovvalget styres altså ikke av hvor arbeidsgiveren er registrert eller har sitt hovedkvarter. Det er det landet der arbeidet utføres i/fra som er bestemmende for hvilket lands rett som gjelder.

Konkret blir altså spørsmålet om personell som bor i Norge og er stasjonert ved en base her, skal anses for normalt å utføre arbeidet i eller fra Norge. Dersom domstolen svarer ja på dette er de aktuelle arbeidstakerne beskyttet av de norske reglene om stillingsvern, midlertidig ansettelse osv.

Når det gjelder Norwegianansatte som bor og arbeider ut fra en base i f.eks. Spania eller Storbritannia, er det de samme prinsipper for lovvalg som gjelder. Her speilvendes imidlertid situasjonen. Dette innebærer for øvrig også at Luftfartstilsynet fører tilsyn med arbeidstiden til alt flygende personell i Norwegian, selv om de har base i andre land.

Når det gjelder trygdelovgivningen, gjør jeg oppmerksom på at EØS-reglene om trygdetilknytning for flypersonell ble endret fra 2. februar 2013. Hovedregelen vil heretter være at flypersonell skal være omfattet av trygdelovgivningen i det landet de har ”hjemmebase”. Hjemmebasen er der hvor arbeidstakeren vanligvis starter og ender en tjenesteperiode, og der arbeidsgiver ikke har ansvar for innkvartering.

Når det gjelder spørsmål om skatt, hører dette under finansministerens ansvarsområde, så her må jeg henvise til ham.