Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1640 (2012-2013)
Innlevert: 20.08.2013
Sendt: 21.08.2013
Besvart: 29.08.2013 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Mener finansministeren at fristen for søknad om refusjon av merverdiavgift i forbindelse med garantireparasjoner i utlandet slik reglene gjaldt før 2012 burde kunne utvides i særskilte tilfeller, og hva er muligheten for å søke Finansdepartementet om opphevelse av et vedtak innen merverdiavgiftsrefusjon når resultatet fremstår som åpenbart urimelig?

Begrunnelse

For garantireparasjoner i utlandet måtte man før 2012 først betale merverdiavgift, for så å søke om refusjon. Ordningen bortfalt fordi den var tungvint og likviditetsbelastende for næringslivet.
Jeg er gjort kjent med et tilfelle fra 2011 der en bilforhandler sendte søknad om refusjon for innbetalt merverdiavgift, og til og med purret da de ikke hørte noe. Beløpet var på om lag 3 mill. kroner, og det ville være helt utenkelig at forhandleren ikke skulle ønske beløpet refundert. Det viste seg at søknaden enten var kommet bort i postgangen eller hos skattemyndighetene. Forhandleren sendte umiddelbart ny refusjonssøknad, men fikk avslag fordi det nå var gått over fristen.
I mine øyne er dette en helt urimelig behandling av en skatteyter, både fordi skatteyter neppe kan lastes for manglende innsendt søknad og fordi håndhevelsen av fristen håndheves urimelig strengt i lys av uforutsette hendelser.
Finansministeren har tidligere uttalt at målet er å fastsette korrekt skatt, ikke høyest mulig skatt.
Dette eksemplet harmonerer dårlig med den uttalelsen.
Jeg ønsker forøvrig besvart om det er noen adgang til å søke Finansdepartementet om å få slippe et avgiftskrav/få innvilget refusjon ut fra en helhetsvurdering, når man ser at et forhold åpenbart er blitt urimelig behandlet.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan kommentere det konkrete tilfellet representanten Tybring-Gjedde viser til. Mitt svar er derfor begrenset til en generell redegjørelse for det relevante regelverket.

Jeg legger til grunn at representantens spørsmål dreier seg om garantireparasjoner i Norge utført for næringsdrivende hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet, ettersom det ikke påløper norsk merverdiavgift på garantireparasjoner i utlandet.

I merverdiavgiftsloven 2009 (mval.), som trådte i kraft 1. januar 2010, ble det tidligere fritaket for merverdiavgift på garantireparasjoner utført for utenlandsk oppdragsgiver ikke videreført, jf. Ot.prp. nr. 76 (2008-2009) s. 43. Dette medførte at en utenlandsk næringsdrivende først måtte betale merverdiavgift for så å søke om refusjon etter den generelle refusjonsordningen for utenlandske næringsdrivende i merverdiavgiftsloven § 10-1. Fritaket ble gjeninnført fra og med 1. januar 2012. jf. mval. § 6-34, jf. Prop. 1 LS (2011-2012) s. 180.

For refusjon av merverdiavgift for kalenderårene 2010 og 2011 var den utenlandske næringsdrivende henvist til å søke om refusjon i likhet med det som gjelder for andre utenlandske næringsdrivende. I merverdiavgiftsforskriften § 10-1-2 er det oppstilt frist for innsending av søknad om refusjon. Fristen er seks måneder fra utløpet av kalenderåret som søknaden gjelder for. For søknader om refusjon av merverdiavgift på garantireparasjoner utført i 2010, ble det imidlertid gitt en utvidet frist. For slike søknader ble fristen satt til 1. april 2012, jf. merverdiavgiftsforskriften § 10-1-2 første ledd. Bakgrunnen for denne særlige fristen var at en del utførere av garantireparasjoner ikke hadde vært klar over at fritaket var opphevet og derfor heller ikke hadde beregnet merverdiavgift overfor den utenlandske næringsdrivende. Denne særlige fristen gjaldt imidlertid kun for søknader knyttet til garantireparasjoner utført i 2010.

Fristen i merverdiavgiftsforskriften § 10-1-2 er forstått å være absolutt og praktiseres følgelig strengt. Det er ikke hjemmel i regelverket til å gi fristutsettelse i nærmere enkelttilfeller.

Det er flere hensyn som ligger til grunn for absolutte fristregler i skatte- og avgiftsregelverket. Blant annet vil mulighet for å utvide fristen i enkelttilfeller kreve administrative ressurser, bidra til å uthule regelverket og vanskeliggjøre likebehandling. Disse hensynene gjør seg også gjeldende på området for søknad om refusjon av merverdiavgift. Til tross for dette utgangspunkt ble det i forskrift gitt en spesielt gunstig fristregel for garantireparasjoner utført i 2010. Jeg mener derfor at det ikke er grunn til å endre regelverket på dette området.

Merverdiavgiftsregelverket gir for øvrig begrensede muligheter for å dispensere fra avgiftsplikt ut fra en helhets- eller rimelighetsvurdering. Mval. § 19-3 første ledd gir adgang for departementet til å treffe enkeltvedtak om fritak eller unntak fra avgiftsplikt når det foreligger særlige forhold. Denne kompetansen er delegert til Skattedirektoratet. Formålet med bestemmelsen er kun å tjene som en sikkerhetsventil i situasjoner som ikke har vært overveid av lovgiver og hvor loven kan få en utilsiktet virkning. Bestemmelsen, som etter sin ordlyd praktiseres strengt, skal ikke benyttes til å tilgodese formål som ligger utenfor merverdiavgiftsloven, eksempelvis sosiale, kulturelle, næringspolitiske eller humanitære forhold.