Skriftlig spørsmål fra Torstein Tvedt Solberg (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:582 (2013-2014)
Innlevert: 24.03.2014
Sendt: 25.03.2014
Besvart: 02.04.2014 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Torstein Tvedt Solberg (A)

Spørsmål

Torstein Tvedt Solberg (A): Statsråden har ved flere anledninger begrunnet endringene i permitteringsreglene gjort i statsbudsjettet 2014 med at en vil motvirke unødige permitteringer. Kan statsråden utdype og eksemplifisere hvilke unødige permitteringer det vises til?

Begrunnelse

I svarbrev fra Arbeidsdepartementet til Rosenberg Verfts Klubb datert 20/12/2013 begrunner statsråden endringen i permitteringsregelverket blant annet med at «det kan gi unødige permitteringer og lede til at arbeidstaker blir gående uvirksomme». Flere bedriftseiere i den landbaserte industrien jeg har snakket med kjenner seg ikke igjen i statsrådens virkelighetsbeskrivelse om «unødige permitteringer», som om det vises til et misbruk av ordningen. Ved permittering kreves en omfattende dokumentasjon, blant annet fra NAV, som sikrer at unødig permittering ikke forekommer. Permitteringsregelverket, også slik det var før regjeringen endret det i statsbudsjettet 2014, fremstår som solid nettopp for å unngå unødige permitteringer og misbruk av ordningen.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: Fra 1. januar 2014 har arbeidsgiver lønnsplikt under permittering i en arbeidsgiverperiode på 20 dager i starten av en permitteringsperiode. De permitterte kan få dagpenger under permittering i den perioden arbeidsgiver er fritatt fra lønnsplikt, dvs. i inntil 26 uker. Som vilkår for rett til dagpenger under permittering må den permitterte i utgangspunktet fylle de generelle vilkårene for rett til dagpenger, og permitteringen må skyldes mangel på arbeid eller andre forhold arbeidsgiver ikke kunne påvirke, jf. folketrygdloven § 4-7. Ved forskrift 30. januar 2014 er det fastsatt at vilkårene iht. folketrygdloven § 4-7, som hovedregel skal anses oppfylt når det kan dokumenteres enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om at grunnlaget for permittering foreligger, og det på denne måten godtgjøres at virksomheten har gjort det som med rimelighet kan forventes for å unngå permittering og at årsaken ligger utenfor det som arbeidsgiver kan påvirke.
Mitt klare mål er at bedriftenes rammebetingelser skal være slik utformet at bedriftene ved å være bedriftsøkonomisk rasjonelle, også er rasjonelle i samfunnsøkonomisk forstand. Dette gir klare føringer for hvordan vi skal utforme virkemidlene våre, også permitteringsreglene. Bedriftene bør dekke en betydelig del av de samfunnsøkonomiske kostnadene som det innebærer at deler av arbeidsstyrken går uvirksom samtidig som andre bedrifter har behov for arbeidskraft. Med en for kort arbeidsgiverperiode og/eller en for lang periode med fritak fra lønnsplikt under permittering vil bedriftene ikke ha sterke nok insitamenter til å finne alternativ sysselsetting som kan hindre permitteringer. Resultatet av et for sjenerøst permitteringsregelverk kan føre til ”unødvendige permitteringer”.
”Unødvendige permitteringer” vil dermed være permitteringer som følger av at for mye arbeidskraft blir rettet inn mot bransjer og aktivitet med for stor usikkerhet, permitteringer som følger av at bedrifter gjør for lite for å motvirke bedriftsstans og permitteringer som følger av at bedrifter ikke gjør nok for å utnytte sin arbeidsstokk på en alternativ måte.
”Unødvendige permitteringer” gir store samfunnsøkonomiske kostnader: Permitterte er bundet av sin kontrakt med arbeidsgiveren og søker derfor i liten grad annet arbeid. Dette bidrar til å redusere det samlede arbeidstilbudet. I stedet for bruk av omfattende permitteringer, kan arbeidskraften frigjøres til andre virksomheter som trenger den og slik gi høyere avkastning for samfunnet.
Permitteringsregelverket innebærer at myndighetene bærer deler av bedriftenes risiko knyttet til svingninger i aktiviteten. Siden knappheten på arbeidskraft varierer med konjunkturene, er det ikke urimelig at også arbeidsgivers andel av kostnadene ved permitteringer (arbeidsgiverperioden) varierer med konjunkturene. Selv med en arbeidsgiverperiode på 20 dager, bærer fortsatt staten en betydelig andel av kostnadene ved permitteringer, gjennom dagpengeordningen. Også under tidligere regjeringer har regelverket vært strammet inn i gode tider og når konjunkturene har tilsagt det, som under finansuroen i 2008-2009, gjort mer sjenerøst.