Pål Farstad (V): Hvilken sammenheng mener statsråden det er mellom tigging og organisert kriminalitet, og mener statsråden den organiserte kriminaliteten vil tilta eller bli mindre i omfang som følge av innføringen av et tiggerforbud?
Begrunnelse
I Innst. 275 L (2013–2014): hevder komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet følgende: «Politiet har hatt store utfordringer med organisert kriminalitet som ofte følger i kjølevannet av disse omreisende tiggermiljøene.»
Sammenhengen mellom organisert kriminalitet og tigging er imidlertid dårlig dokumentert. Kirkens Bymisjons erfaring er at de som tigger i norske gater er reelt fattige mennesker som forsøker å bedre sin hverdag nettopp gjennom å be om almisser eller på andre legale måter skaffe seg litt inntekt. Det samme sier en arbeidsgruppe i Oslo bispedømme som har fokus på hvordan kirken skal forholde seg til både norske og utenlandske tiggere: «Vi kan ikke garantere at enkeltpersoner ikke utnytter fattigdommen eller fattige til mafiavirksomhet, men vår erfaring er at de fleste tiggere ikke er del av organisert kriminell virksomhet.»
En rapport fra NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, som heter «Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? - Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo» konkluderer med at tiggere som hovedregel er «selvstendige næringsdrivende familier» og ikke offer for kriminelle nettverk som utnytter dere arbeid.
Undertegnede mener organisert kriminalitet og menneskehandel kan bekjempes med allerede eksisterende paragrafer i norsk lovverk.
Et tiggerforbud kan skape økt risiko for mer kriminalitet, fordi når en inntektsmulighet blir stengt, kan nye og mer uheldige inntektsaktiviteter oppstå.