Skriftlig spørsmål fra Olaug Vervik Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1044 (2013-2014)
Innlevert: 30.06.2014
Sendt: 30.06.2014
Besvart: 04.07.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug Vervik Bollestad (KrF): Brukeren er avhengig av relasjoner og trygghet for å mestre sin funksjonshemming og unngå utagerende situasjoner.
Hvordan kan man bygge trygge, faglig gode, stabile, individuelt tilpassa og skreddersydde tjenester rundt enkeltmennesker med flere psykiske diagnoser når kommunene må forholde seg til et anbudsregime?

Begrunnelse

I vår reiste undertegnede en interpellasjonsdebatt i Stortinget om svært alvorlig psykisk syke mennesker. Samfunnet klarer ikke alltid å ta godt nok vare på dem, flere havner mellom to stoler og noen kommer inn i kriminalitet. Da svarte Statsråden at Helse og Omsorgsdepartementet og Justisdepartementet skulle sette seg sammen og se på saken, da dette ofte er utfordringer for begge departement.
Den reelle hverdagen for denne gruppen mennesker er som denne familien jeg har fått henvendelse fra: NN 38 år. Han har en sammensatt psykisk lidelse med en svært alvorlig AD/HD som hoveddiagnose. Dette gjør at han trenger tett oppfølging fra det kommunale hjelpeapparatet svært mye, nå er de to ansatte sammen med han til enhver tid. Han er myndig, men ikke i stand til å ta vare på seg selv. Det er dessverre noen av disse brukerne kommer opp i kriminalitet, også slik for NN. Familie, verge, fagfolk har på nytt prøvd å sy et opplegg rundt brukeren, kommunens ansatte synes det er faglig bra, brukeren tillit til dette, men kommunen må ha det ut på anbud for å følge loven.
I dag er det slik at penger følger en som er forvaringsdømt/tvungent helsevern. Da er allerede "skaden" skjedd og brukeren er dømt. Spørsmålet er jo om pengene i denne gruppen brukere hadde kunnet følge brukeren før, slik at det ble gode og stabile nok tilbud som forhindret at brukeren havnet inn i kriminelle handlinger.
Denne gruppen brukere er det ofte ikke mange av i hver kommune, noen kommuner har kanskje bare en, og dermed klarer en heller ikke å bygge opp gode nok tilbud faglig sett fordi en mangler kompetanse og ofte penger. Brukeren får også beskjed fra spesialisthelsetjenesten om at de har ikke mer å tilby, nå er det kommunens ansvar.
Anbud kan bety at det blir for ustabilt for denne gruppen og tilbudet blir ikke godt nok og vanskelige og til tider farlige situasjoner oppstår.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Representanten henviser i sitt spørsmål til hvordan man kan bygge trygge, faglig gode, stabile, individuelt tilpassede og skreddersydde tjenester til mennesker med flere psykiske lidelser. Dette er en sak som opptar både meg og Regjeringen, og dette perspektivet ligger til grunn for alt det arbeidet vi gjør innenfor det psykiske helsefeltet.
Interpellasjonsdebatten i Stortinget om alvorlig psykisk syke mennesker, som representanten viser til, var en god debatt om et vanskelig tema. Jeg kan bekrefte at jeg har et godt samarbeid med justisministeren om personer med alvorlig psykisk lidelse og om farlighets-problematikk i den sammenheng. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget angående disse temaene på en egnet måte.
Denne regjeringen er spesielt opptatt av personer med psykiske helseutfordringer og med rusavhengighet. Som kjent har vi bl.a. igangsatt arbeid med stortingsmelding om folkehelse, stortingsmelding om fremtidens primærhelsetjeneste og nasjonal helse- og sykehusplan. Psykisk helse vil inngå i alle disse meldingene. Vi er også opptatt av å sikre et godt samarbeid mellom det offentlige og de private og ideelle som leverer helse- og omsorgstjenester.
Det følger av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjeneste-loven) § 3-1 at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer en plikt for kommunen til å tilby nødvendig hjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell vurdering av behov. Omfang og nivå på hjelpen må derfor vurderes konkret. Kommunen skal henvise til spesialisthelsetjenesten dersom det er behov for det.
Kommunene er selvstendige rettssubjekt som selv står ansvarlige for at de tjenester som tilbys og ytes, er i tråd med gjeldende lovgivning. Kommunene har i utgangspunktet frihet til å organisere sine tjenester slik de finner det mest hensiktsmessig. Den enkelte kommune avgjør selv i hvilken utstrekning den ønsker å benytte seg av private aktører til å utføre ulike oppgaver. Dersom kommunene velger å inngå avtaler med andre tjenesteaktører, må kommunen overholde regelverket for offentlige anskaffelser.
Når det gjelder prøveløslatelse fra forvaring, så besluttes dette som hovedregel av domstolen, jf. straffeloven § 39 f. Domstolsbehandling ble innført som ett av flere tiltak for å bedre rettssikkerheten for den domfelte.
Refusjoner til kommunale omsorgstiltak for prøveløslatte fra forvaring dekkes over stats-budsjettets kap. 430 post 60. Ved prøveløslatelse av forvaringsdømte kan retten sette vilkår om at den domfelte tar opphold i institusjon eller kommunal boenhet. I forbindelse med etablering av refusjonsordningen var det en målsetting at de forvaringsdømte som har spesielle behov, skal ha mulighet til institusjonsopphold, evt. opphold i omsorgsbolig ved prøveløslatelse. Kommunene avgjør selv hvorvidt kommunale omsorgstiltak for prøveløslatte fra forvaring skjer innenfor egen organisasjon, eller om hele eller deler av tiltaket settes ut på anbud. Tilrettelegging skjer alltid i samarbeid med kriminalomsorgen.
Det kreves særlige grunner for å sette vilkår om prøveløslatelse til kommunal omsorgsbolig/ institusjon. Særlige grunner foreligger når den domfelte ellers ikke vil kunne prøveløslates, og en prøveløslatelse på slike vilkår anses å være bedre for den domfelte enn fortsatt opphold i anstalt under kriminalomsorgen. Dette er særlig aktuelt når den forvaringsdømte er psykisk utviklingshemmet eller har psykiske problemer og/eller rusproblemer. Det er et vilkår for slik løslatelse at institusjonen eller kommunen har samtykket i oppholdet og at tiltakene er statlig finansiert. Beslutning om prøveløslatelse treffes av domstolene. Jeg kan opplyse at Stortinget for 2014 bevilget 92,3 mill. kroner til dette formål.