Skriftlig spørsmål fra Abid Q. Raja (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1041 (2013-2014)
Innlevert: 27.06.2014
Sendt: 30.06.2014
Besvart: 04.07.2014 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Abid Q. Raja (V)

Spørsmål

Abid Q. Raja (V): Mener statsråden ubehaget som alminnelig tigging kan vekke hos forbipasserende anses som en skade som kvalifiserer til straff, og at dette er i henhold til det grunnleggende skadefølgeprinsippet som gjelder i strafferetten?

Begrunnelse

Kjernen i skadefølgeprinsippet er at bruken av straff må være rasjonell og human. Individene bør i størst mulig grad kunne handle fritt, og straff bør bare brukes når tungtveiende hensyn taler for det. Fordelene med å kriminalisere en handling må veies opp mot ulempene, inkludert de negative konsekvensene en domfellelse og soning vil få for dem som blir strafforfulgt. Fordelene vil i utgangspunktet bare kunne være store nok dersom handlingene som man ønsker å hindre, kan medføre skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern. Til slike interesser regnes særlig individers fysiske og psykiske integritet, økonomiske verdier og samfunnsinteresser. (Ot.prp. nr. 90 pkt. 7.5.2.1 (2003-2004)

Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning VII (NOU 2002: 4 s. 451), at tigging i ordinær form – det vil si å be andre om penger – ikke lenger skal være straffbart. Kommisjonen begrunner sitt syn slik:

«Det ubehaget som for de forbipasserende kan være forbundet med å måtte ta stilling til en slik forespørsel, har ikke en slik art at det er rimelig å anvende straff overfor tiggeren.»

Ved opphevelsen av det tiggerforbudet (forbud mot betleri) i den opphevde løsgjengerloven følger justisdepartementet opp dette og begrunner opphevingen av tiggerforbudet på følgende måte Ot.prp. nr. 113 pkt. 3.2.4.(2004-2005):

«Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet at alminnelig tigging, jf. løsgjengerloven § 11, avkriminaliseres. Departementet har i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 88 flg. lagt til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering. I tillegg bør straff bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige, og bare dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene. Selv om prinsippene for kriminalisering gjør seg sterkest gjeldende ved nykriminalisering, har de også relevans ved avkriminalisering.

Den mest grunnleggende konsekvensen av skadefølgeprinsippet er at handlinger som i vår tid ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade, bør avkriminaliseres. Det ubehaget som alminnelig tigging kan vekke hos forbipasserende, kan etter departementets syn ikke anses som en skade og bør derfor ikke kvalifisere til bruk av straff. (Skade eller fare for skade kan derimot oppstå ved kvalifisert tigging, se under.)

Anvendelsen av skadefølgeprinsippet gir en tilstrekkelig begrunnelse for å oppheve straffebudet mot alminnelig tigging.»

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Straffelovkommisjonens delutredning fra 2002 ble avgitt i en tid der tigging på offentlig sted nærmest hadde opphørt. I den grad tigging foregikk, ble virksomheten utført av enkeltpersoner.

I dag har delutredningen først og fremst historisk interesse. En samlet justiskomité gav i Innst. 427 L (2012-2013) uttrykk for at forutsetningene for opphevelsen av løsgjengerloven i 2006 nå var endret. Den gang var mange av de som tigget hardt belastede norske rusmiddelmisbrukere, mens man de senere år hadde sett en økning i antall tiggere, spesielt utenlandske borgere. Komiteen var enig i at det forelå et berettiget behov for å kunne gripe regulerende inn overfor tigging, med tiltak som ikke er situasjonsbetinget etter politiloven § 7. Komiteen understreket at tigging først og fremst er et sosialt problem, men var også oppmerksomme på at tigging kan settes i sammenheng med alvorlig kriminalitet.

Både den forrige regjeringen og den nåværende har innsett at det må tas grep for å redusere de negative effektene av den omfattende og pågående tiggingen på offentlig sted, som ikke lengere utføres av enkeltpersoner, men av organiserte miljøer. En vurdering av om de former for tigging som vi har erfart kan sies å krenke individers fysiske og psykiske integritet, gir grunnlag for andre konklusjoner enn i 2002.