Begrunnelse

Helse- og omsorgskomiteen har vært på komitereise i Australia. I Sydney besøkte vi blant annet den australske eHelse-myndigheten National eHealth Transition Authority – forkortet NEHTA. Australia er langt framme når det gjelder å digitalisere sitt helsevesen og pasienten. Naturlig nok, siden det er et kontinent med enorme avstander og hvor store områder midt i landet er spredtbygd. Men også fordi de mener eHelse og telemedisin skaper bedre samarbeid på tvers av helseprofesjoner og nivåer, forbedrer prosedyrer og standardiserer behandlingsforløp.
Ett av de konkrete prosjektene vi fikk høre om i Australia, var at de nå kan skanne øyet på en person lokalt, sende dette digitalt til en spesialist og diagnostisere alzheimer i svært tidlig fase. I tillegg fikk vi høre om en nasjonal eHelse-myndighet som bygger den digitale infrastrukturen, den digitale motorveien, rent teknisk. De driver også fram standardisering og standarder, prosedyrer og strukturering samt driver systematisk opplæring av både helsepersonell og pasienter. Blant annet i en opplæringssimulator.
Også i Norge er vi i gang med å ta i bruk telemedisin. Særlig i spesialisthelsetjenesten (sykehusene), er vi godt i gang. Sykehuset Innlandet HF har etablert videokonferanse- og telemedisinsk utsyr på over 70 steder i Hedmark og Oppland. Også mange kommuner har etter hvert vært med på et prosjekt, gjerne i samarbeid med andre kommuner og et helseforetak. Telemedisin Sogn og Fjordane er ett eksempel. PsykiØsterdal et annet. Ett av de som nylig er avsluttet, er et prosjekt i regi av Valdres Lokalmedisinske senter.
Fellesnevneren for prosjekter hvor kommunene er involvert er at de er små, kortvarige og svært fragmentert finansiert. En annen fellesnevner er at de fleste i praksis lykkes med å få til de tekniske løsningene og pasientene får gevinster i form av bedre tilgang på tjenester og kortere reiseavstander i prosjektperioden.
Men en annen fellesnevner, som bekymrer veldig, er at alle prosjekter i kommunal regi langt på vei stopper opp etter endt prosjekt. Hovedgrunnen til dette er manglende finansiering for en varig implementering (atferdsendring) Særlig gjelder det for fastleger og leger i legevakt, men etter hvert også for annet helsepersonell som blir stadig mer involvert.
For spesialisthelsetjenesten er telemedisin sidestilt med tradisjonell behandling gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF) som omfatter somatisk pasientbehandling. Men for fastleger og legevakt er det i dag ingen takster for bruk ved telemedisinske pasientkonsultasjoner. Muligheten for å gi pasienter bistand i hjemmet, vil framover kunne øke raskt i takt med stadig flere tilbud innen telemedisin.
Men - i dag er finansieringen basert på at pasienten fysisk må møte opp et sted, i stedet for at tjenesten og behandler kommer til pasienten. I følge HELFOs definisjon kan takst bare refunderes på basis av en tekstlig kommunikasjon – ikke lyd, bilde, video. Dette minner om et forhistorisk faksbasert helsevesen og ikke om et framtidig multimediebasert helsevesen.