Skriftlig spørsmål fra Laila Gustavsen (A) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:97 (2014-2015)
Innlevert: 22.10.2014
Sendt: 22.10.2014
Besvart: 29.10.2014 av forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide

Laila Gustavsen (A)

Spørsmål

Laila Gustavsen (A): Eierskap i forsvarsindustri skaffer Norge betydelige inntekter, men er også et viktig strategisk grep for å sikre vår forsvarsevne. Våpensystemer, undervannsteknologi og missiler er ikke hyllevare. Det er i vår egen sikkerhetspolitiske interesse at denne virksomheten forblir i Norge, og at også FOU-virksomheten forblir her.
Hvordan vil forsvarsministeren sikre at ikke FOU-virksomheten og det strategiske samarbeidet mellom Forsvaret, FFI og industrien svekkes, når eierskapet endres?

Begrunnelse

Som et resultat av et langvarig, tett og strategisk samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og forsvarsindustrien har Norge i dag en industri i verdensklasse. Utgangspunktet for samarbeidet er Forsvarets behov og norske sikkerhetsbehov. Samarbeidet er et strategisk viktig grep, som bedrer Norges forsvarsevne. Resultatet er et høyteknologisk forsvar som gjør at vår kampkraft er større enn størrelsen på Forsvaret i seg selv skulle tilsi.

Gjennom et aktivt samarbeid mellom industrien og staten som eier og døråpner, har også norsk forsvarsindustri en sterk posisjon i andre land, slik som USA. Penger brukt på forskning, utvikling og strategisk samarbeid i Norge er derved både med på å bedre vår forsvarsevne, men også til å sikre at teknologiutvikling blir i Norge. I budsjettet for 2015 kutter Forsvarsministeren i budsjettet til FOU, innovasjon til felles og strategisk utviklingssamarbeid med industrien med 45 millioner (s.102 Forsvarsbudsjettet).

I Statsbudsjettet ber Regjeringen om fullmakt til å selge seg ned i Kongsberg Gruppen til 34 %, og de varsler også mulige endringer i eierskapet i NAMMO A/S, der staten er hovedaksjonær. Regjeringen skriver at de vil sikre hovedkontorfunksjoner i Norge, men skriver ingenting om FOU-virksomheten. Sammen med kuttene på 45 millioner er dette med på å skape usikkerhet i sektoren.

Forsvarsministeren har senest i vår understreket at Forsvarsindustrien er at strategisk betydning for Norge og våre allierte, i forbindelse med Stortingets behandling av JSM, fase 3 i vår. Jeg tolker det som at Forsvarsministeren ser på eierskapet i forsvarssektoren som mer enn kun en forretningsmessig investering. Spørsmålet er om Norge hadde bevilget så mye penger til å utvikle et missil, dersom ikke utviklingen hadde foregått i Norge, sikret gjennom et statlig eierskap på over 50 %.

Ine M. Eriksen Søreide (H)

Svar

Ine M. Eriksen Søreide: Jeg viser til brev fra Stortingets president av 22. oktober d.å. med spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Laila Gustavsen om ovennevnte.

Innledning

La meg innledningsvis slå fast at jeg er enig i at norsk forsvarsindustri er viktig for vår nasjonale sikkerhet og vår forsvarsevne. Regjeringens vektlegging av betydningen av norsk forsvarsindustri går da også frem av regjeringserklæringen, der det heter at «Regjeringen vil […] bidra til å opprettholde og videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri».

Den siste eierskapsmeldingen (Meld. St. 27(2013-2014)) viser klart at denne regjeringen ser betydningen av å opprettholde et langsiktig statlig eierskap i Kongsberg Gruppen ASA med utgangspunkt i dets viktige teknologiske rolle i to viktige industrisektorer (maritim og forsvar). Samtidig er det klart at selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag. Dette er på linje med den eierpolitikken som også tidligere regjeringer har gitt uttrykk for. I meldingens pkt. 9.2.3 heter det således:

"[...] målet med statens eierskap i Kongsberg Gruppen ASA er å opprettholde et kunnskapsbasert og høyteknologisk industrikonsern med hovedkontorfunksjoner i Norge. Selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag og med sikte på å levere konkurransemessig avkastning. Regjeringen viser til at en statlig eierandel som gir negativ kontroll bidrar til dette. På bakgrunn av dette vil regjeringen i budsjettproposisjonen for 2015 be Stortinget om fullmakt til å kunne redusere statens eierskap i Kongsberg Gruppen ASA ned mot 34 pst."



Forskning og utvikling

Forsvarssektorens behov for nasjonal høyteknologi basert på forskning og utvikling er i utgangspunktet ikke avhengig av om staten sitter med flertallet av aksjene i et selskap eller ikke. Som et lite land i randsonen av NATO, vil Norge være avhengig av et tett samarbeid med våre nærmeste allierte for å løse det fulle spekteret av våre forsvars- og sikkerhetsbehov. Jeg vil minne om at den leverandøren i det norske forsvarsmarkedet som sannsynligvis håndterer mest høygradert informasjon i Norge, er franskeide Thales. Thales i Norge er verdensledende innenfor kryptomarkedet, og har et godt, langvarig og stabilt samarbeid med den norske forsvarssektoren.

Når dette er sagt, er det klart at forsvarsindustrien har karakteristika som er spesielle kontra annen industri. Ethvert land vil ha behov for å ivareta sentrale teknologiske kompetanseområder og kunnskap på nasjonale hender, subsidiært i et tett forhold med de nærmeste allierte. Det er en kjensgjerning at Kongsberg Gruppen ASA (Kongsberg) er et lokomotiv i den norske forsvarsindustrien. Kongsberg utvikler og leverer teknologi som er nødvendig for å opprettholde Norges forsvarsevne. Et annet flertallseie enn det tradisjonelle statlige, kan derfor være av mer sensitiv karakter enn privat flertallseie i selskaper som opererer i helt andre sektorer.

Før et eventuelt nedsalg i Kongsberg må det utredes om det kreves tilpasninger i nasjonal sikkerhetslovgivning for å ivareta hensynet til vår nasjonale sikkerhet. En vurdering av forsknings- og utviklingsmessige forhold i forsvarssektoren vil også være en naturlig del rundt vurderingen av nasjonal sikkerhet.

Markedsforholdene i forsvarsindustrien

Det er i dag en tiltakende tendens mot konsolidering både i den europeiske og den globale forsvarsindustrien. Særlig i Europa ser man behovet for en gjennomgripende endring av den forsvarsindustrielle strukturen. Kongsbergs produkter er internasjonalt konkurransedyktige, og Kongsberg har derfor en plass i det europeiske og globale forsvarsmarkedet – også i fremtiden. I en tid der forsvarsmarkedet går gjennom store endringer, er det også regjeringens ansvar å skape grunnlag for mulige løsninger som vil bidra til at et selskap som Kongsberg kan utvikle seg – og derigjennom også sikre høyteknologisk kompetanse og arbeidsplasser i Norge.

Endringene i det europeiske og globale forsvarsmarkedet kan komme fort, og det vil derfor være en fordel for både regjeringen og for lokomotivet i norsk forsvarsindustri at regjeringen allerede har fullmakt til å selge seg ned i Kongsberg. Dette hensynet må som nevnt over, balanseres mot hensynet til vår nasjonale sikkerhet og vissheten om at Kongsbergs sentrale kompetanse ikke går tapt eller kompromitteres i et eventuelt nedsalg.

Jeg vil også minne om at Kongsberg ikke bare en forsvarsleverandør, men også har en meget betydelig andel av sin omsetning og kompetanse knyttet til sivil sektor. Dette vil ytterligere bidra til de komplekse vurderingene som må gjøres ved et eventuelt statlig nedsalg ned mot 34 pst. i selskapet.