Skriftlig spørsmål fra Anna Ljunggren (A) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:198 (2014-2015)
Innlevert: 11.11.2014
Sendt: 12.11.2014
Besvart: 20.11.2014 av olje- og energiminister Tord Lien

Anna Ljunggren (A)

Spørsmål

Anna Ljunggren (A): Kan statsråden klargjøre hva den kommunale egenandelen vil bli i det gjenstående arbeidet med å reparere skader ved flom og skred?

Begrunnelse

De siste årene viser stadig kortere frekvens på flom-, ras- og skredhendelser. Virkeligheten mange kommuner har opplevd de siste tre årene vil antagelig være mer normalen enn unntaket. Statlig politikk, herunder bevilgninger må legge dette til grunn. Enkelte områder og enkelte kommuner er mer utsatt for flom, ras og skred enn andre. Enkeltkommuner har derfor fått og vil få langt større belastning enn snittet. Disse kommunene har ikke ressurser og økonomi til å bygge opp igjen etter en naturskade eller forebygge fremtidige katastrofer. Systemet med distriktsandel og skjønnsmidler er ikke tilpasset en ny virkelighet. Større, flere og ofte gjentagene skader stemmer ikke overens med 20 % distriktsandel og graden av avkortning av skjønnsmidler. Ifølge KS på budsjetthøringen til Stortingets energi- og miljøkomite, tilsier erfaringer at egenandelen varierer mellom 5 % - 20 %. Av og til dekkes ikke kostandene i det hele tatt. Premisset om at skjønnsmidler kun gis for å reparere tilbake tilstanden før skaden oppstod er ikke faglig og samfunnsøkonomisk bærekraftig.

Tord Lien (FrP)

Svar

Tord Lien: Jeg viser til Meld. St. nr. 15 (2011-2012) Hvordan leve med farene - om flom og skred som ble lagt frem av den forrige regjeringen. Meldingen fikk bred tilslutning i Stortinget. På side 9 heter det:

”Gjennomføring av sikringstiltak i NVEs regi innebærer at kommunene må dekke en distriktsandel som normalt utgjør 20 prosent og at kommunen skal føre tilsyn med anleggene. Den lokale medvirkningen til forebyggende tiltak er viktig. Kravet om lokal medfinansiering vil derfor bli opprettholdt på dagens nivå med den praksis som er etablert. Distriktsandel kreves ikke for krisetiltak for avverging av overhengende fare i forbindelse med en hendelse”.

En samlet energi- og miljøkomite viste i Innst. 358 S (2011-2012) til at

”praksis har vært at kommunene må dekke en andel av kostnadene, og at denne andelen siden 1998 er satt til 20 pst., men med mulighet for nedsettelse eller fritak i noen spesielle tilfeller”.

Jeg mener det er gode grunner til å opprettholde en distriktsandel på planlagte permanente tiltak. Et krav om lokal medfinansiering understreker kommunens ansvar for å unngå bygging i fareområder. Distriktsandelen medvirker også til at kommunene vil foreta en nøye vurdering og prioritering av sikringstiltak, og bidrar selvsagt også til at NVEs midler til sikringstiltak rekker lenger. Disse argumentene er lagt til grunn i stortingsmeldingen.

Jeg minner om at tiltak under og rett etter en flom finansieres fullt ut av staten. I møte med statsministeren og flere statsråder nylig tok ordførere fra flomrammede kommuner opp spørsmålet om distriktsandelen og behov for forutsigbarhet. Jeg vil derfor vurdere dette spørsmålet nærmere. Når det gjelder skjønnsmidlene, opplyser Kommunal- og moderniseringsdepartementet at kommunene etter gjeldende praksis har fått dekket halvparten av de ekstraordinære utgiftene. Kommuner som har hatt ekstra høye utgifter, over 500 kroner per innbygger, har fått dekket alt utover 250 kroner per innbygger. Dette innebærer at de hardest rammede kommunene har betalt en mindre egenandel enn andre kommuner. Egenandelen understreker det kommunale ansvaret for å ta hensyn til risiko mot naturskade i arealplanleggingen og i vedlikeholdet av kommunal infrastruktur.