Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:448 (2014-2015)
Innlevert: 13.01.2015
Sendt: 13.01.2015
Besvart: 20.01.2015 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Hvilken konklusjon har statsråden trukket om hvordan han vil gå videre med å avklare om såkalt fast ansettelse uten garantilønn er i tråd med gjeldende regelverk?

Begrunnelse

Jeg viser til mitt tidligere spørsmål om dette temaet i skriftlig spørsmål nr. 194 (2014-2015), besvart 18. november 2014. Statsråden viser der til at fast ansettelse fortsatt skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, men at han vil vente med å konkludere i spørsmålet om den videre avklaringen av forholdet mellom såkalt fast ansettelse uten garantilønn og gjeldende regelverk for midlertidige ansettelser, til det har vært gjennomført avtalte møter med Fellesforbundet og NHO Service. Jeg er kjent med at disse møtene er avholdt. I mellomtiden har Stortinget dessuten fått Prop. 39 L (2014-2015) til behandling. En juridisk avklaring er derfor viktig, både i forhold til gjeldende regelverk og i forhold til ikrafttreden av et eventuelt nytt framtidig regelverk.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: Jeg har nå hatt nyttige møter om saken med både Fellesforbundet og NHO Service, og fått informasjon om bruken og utviklingen av fast ansettelse uten garantilønn i bemanningsbransjen. Saken reiser ulike spørsmål, både juridisk og faktiske. Forbundene har mulighet til å få avklart konkrete saker ved å støtte sine medlemmer økonomisk og juridisk. Jeg ønsker ryddige forhold i arbeidslivet, også i bemanningsbransjen. Reglene i arbeidsmiljøloven gjelder her som ellers. Loven oppstiller to former for ansettelse, fast og midlertidig (herunder åremål), og hvor fast ansettelse er den klare hovedregel. Alle ansettelser må skje innenfor rammene for disse formene. Arbeidstilsynet gir informasjon om regelverket og organisasjonene støtter i praksis ofte faglig og økonomisk opp om den enkelte arbeidstaker som ønsker å gå til sak om hvorvidt en ansettelse er lovlig. I tråd med vårt rettssystem er det domstolene som må ta stilling til om den enkelte arbeidsavtale er i samsvar med loven, og derved fastslår grensene i lovgivningen. I følge rettspraksis er det de reelle sidene av arbeidsforholdet som er avgjørende for den rettslige vurderingen, ikke hva forholdet omtales som. De konkrete vurderinger foretas mest hensiktsmessig av domstolene, og jeg anser det ikke som hensiktsmessig eller mulig å regulere alle sidene av en ansettelse i en slik grad at det ikke oppstår grensespørsmål i det enkelte tilfelle. Jeg mener likevel at det er viktig å følge utviklingen og praksis med ut-/innleie av arbeidskraft nøye, særlig sammenlignet med bruk av andre tilknytningsformer i arbeidslivet. Departementet har derfor inngått en flerårig forskningsavtale for å fremskaffe økt kunnskap om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet, og eventuelle effekter av nytt regelverk. Det er særlig fast ansettelse, midlertidig ansettelse, innleie og oppdrag/entrepriser og samspillet mellom disse formene som skal følges over tid. I regi av regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet skal dessuten de generelle utviklingstrekk som preger bemanningsbransjen redegjøres for, og likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven utredes, særlig mht. etterlevelse og håndheving.