Skriftlig spørsmål fra Olaug V. Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:667 (2014-2015)
Innlevert: 23.02.2015
Sendt: 23.02.2015
Besvart: 04.03.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug V. Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug V. Bollestad (KrF): Jeg viser til statsrådens svar av 12.02.2015 til spørsmål i Dok.15:333(2014-2015). Det er i dag ikke mulig å søke om individuell refusjon dersom legemidlene skal brukes under sykehusopphold eller i poliklinisk behandling. Dette medfører at finansieringsordningene skaper ulikheter i pasientenes muligheter til å få rett behandling.
Vil statsråden åpne for at spesialister kan søke om individuell refusjon også for legemidler som administreres i sykehus?

Begrunnelse

I Dok.15:533 (2014-2015) spurte jeg om hvordan statsråden vil sørge for at pasienter som har et medisinsk behov for legemidler som er til vurdering i det nasjonale systemet for metodevurdering får tilgang til disse mens vurderingene pågår.

I sitt svar kom ikke statsråden inn på kjernen i det som er bakgrunnen for spørsmålet, nemlig den forskjellsbehandlingen som følger av ulike finansieringsordninger. I svaret nevnes det at spesialister kan søke om individuell refusjon for legemidler når behandlingen foregår utenom sykehus. Det er i beste fall en teoretisk mulighet. Langt de fleste legemidlene som finansieres av helseforetakene blir brukt under sykehusopphold eller poliklinisk. Disse er derfor pr. definisjon i dag ekskludert fra ordningen med individuell refusjon, hvilke statsråden korrekt nevner i sitt svar. Det er nettopp denne manglende muligheten til å søke om individuell refusjon som skaper ulikheter med hensyn til tilgang til nødvendig behandling. Dette problemet forsterkes ved lang saksbehandlingstid i metodevurderingssystemet.

Som nevnt i mitt første spørsmål, kunne en mulighet være å åpne for å søke om individuell refusjon over blåreseptordningen for legemidler som administreres i sykehus, mens disse er til metodevurdering. Jeg ønsker statsrådens vurdering av om dette og/eller om han ser for seg andre mekanismer som kan sørge for å redusere forskjellsbehandlingen mellom finansieringssystemene.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg oppfatter at stortingsrepresentantens spørsmål dreier seg om pasienters muligheter for å få lik tilgang til behandling. Jeg viser derfor til mitt svar av 12.02.2015 til spørsmål i Dok. 15:333 (2014-2015) der jeg understreker at et viktig hensyn ved etablering av system for innføring av nye metoder var nettopp å sikre pasienter likere tilgang til nye legemidler. Jeg viser videre til at beslutningsforum for nye metoder har fattet vedtak om at legemidler som er til metodevurdering, ikke kan tas i bruk som etablert behandling før beslutningen er klar. Noe av det viktigste ved denne beslutningen er å sikre likere behandling av pasienter, uavhengig av hvor de får behandling eller hvem som er behandlende lege. De er opptatt av at det må være én dør inn for legemidler til ordinær klinisk bruk. Hvis vi åpner for bruk av nye legemidler ved å gå utenom ordningen blir prinsippet om likeverdig tilgang ikke ivaretatt. Det vil derfor undergrave formålet om å sikre god kvalitet i pasientbehandlingen og likeverdig tilgang til nye virksomme metoder.

Jeg mener det ikke vil være hensiktsmessig å åpne for at spesialister kan søke om individuell refusjon også for legemidler som administreres i sykehus. Jeg viser til at system for innføring av nye metoder er under utvikling, og evalueres og forberedes fortløpende i dialog med pasientorganisasjoner, fagmiljøer og industrien. Aktørene i systemet har iverksatt flere utviklingstiltak for å gjøre vurderings- og beslutningsprosessene så effektive som mulig.

Beslutningsforum har blant annet åpnet for at det kan gjøres unntak om at legemidler ikke skal tas i bruk til beslutningen er klar, dersom alle fagdirektørene i de regionale helseforetakene godkjenner tidligere bruk. Jeg viser videre til at beslutningsforum har uttalt at både legemiddelselskaper og helseforetak kan søke om unntak for legemidler, men at terskelen for å få medhold er høy. For at unntak skal kunne innvilges må det for eksempel gjelde medikamenter med åpenbart bedre effekt, som helt snur prognosen for en sykdom eller som virkelig kan gi en betydelig helsegevinst.

Denne type unntak vil gjelde for en avgrenset periode, og det skal foretas en ny beslutning når metodevurderingen foreligger. Jeg viser til at denne type unntak blant annet er gjort ifm. midlertidig adgang til å utføre autolog stamcelletransplantasjon ved MS i Helse Bergen HF i påvente av at fullstendig metodevurdering i regi av Kunnskapssenteret ventes ferdigstilt tidligst i februar 2016. Jeg mener dette sikrer både at ny teknologi tas i bruk på en forsvarlig måte og bidrar til å sikre likere tilgang til ny behandling.