Begrunnelse

Når det gjelder barn med seksuelt overskridende atferd arbeides det lite systematisk for å utvikle utrednings- og behandlingstilbud i Norge. Dette til tross for at omfanget av problemet er stort.
Tallene er usikre, men det antas at opptil halvparten av alle seksuelle overgrep mot barn begås av andre barn. Forskning tyder på at overgrep mot søsken er den mest utbredte formen for seksuelle overgrep begått innen familien. Statistikken i overgrepssaker er dyster, og risikoen for å gjenta overgrep anses som høy. Barna trenger tett oppfølging for å unngå tilbakefall og søsken i en familie har behov for beskyttelse mot overgriper.
Norge ligger langt etter land vi liker å sammenligne oss med når det gjelder arbeid med unge overgripere. F.eks. har de egne behandlingsinstitusjoner i Sverige med godt utdannede fagfolk.
De mest traumatiserte barna er dårlig fungerende og trenger ofte omfattende terapi, både i grupper og individuelt. De trenger også å trene på å regulere følelser og å «normalisere» sosiale relasjoner. Mange av barna må lære om normalt samliv og seksualitet. Dette er ofte behandling som er tidkrevende og som krever tett oppfølging. Noen av barna vil kanskje ha behov for intensiv behandling og opphold på institusjon hvor målet er å gjøre dem i stand til å leve et normalt liv, sosialt, relasjonelt og seksuelt. Med tett og riktig behandling reduseres faren drastisk for at de forgriper seg igjen. Anslag tyder på at minst 1 av 10 trenger langvarig behandling. Forskning tyder på at der er gode prognoser for de som får behandling, men det er usikkerhet rundt da langtidseffekter av nyere behandlingsopplegg ikke er kjent.
Barn som seksuelle overgripere er et tabuisert område i Norge og møtes ofte med maktesløshet og fragmentert hjelp. Barna har ofte selv erfaring med overgrep, vold og annen omsorgssvikt, men uavhengig av årsak er det viktig at barna får hjelp, både til å bearbeide egne opplevelser og for å forhindre nye overgrep på andre barn.