Skriftlig spørsmål fra Freddy de Ruiter (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1055 (2014-2015)
Innlevert: 02.06.2015
Sendt: 02.06.2015
Besvart: 09.06.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Freddy de Ruiter (A)

Spørsmål

Freddy de Ruiter (A): Antall personer med utviklingshemning som har vedtak på bruk av tvang og makt, er over sju ganger høyere i dag enn i år 2000. Helsedirektoratet stiller spørsmål med årsakene til denne veksten og anbefaler at forholdet undersøkes. Den 06.05 svarte statsråden at overgangen fra uregistrert til registrert tvangsbruk, var årsaken til den kraftige veksten.
Har statsråden et annet faktagrunnlag enn Helsedirektoratet i sin vurdering av årsaken til den kraftige veksten i vedtak om bruk av tvang og makt?

Begrunnelse

Den norske lovgivningen om bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning er unik i verdenssammenheng. Lovgivningen ble innført for å sikre regulerte forhold på feltet og for å unngå bruk av tvang og makt. Det er 24 år siden utvalgsleder Mona Røkke leverte NOU 1991:20 "Rettsikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemning", hvor lovreguleringene ble foreslått. Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) deltok i utvalget og støttet innføringen av lovverket.
Samtidig med et stadig økende antall registrerte tilfeller av tvangsbruk, avdekkes ulovligheter i forbindelse med bruk av tvang og makt i 75-90 % av tilsynene. Til tross for et lovverk som det ikke er internasjonal erfaring med, så er lovverket aldri evaluert, selv om det regulerer inngrep som vanligvis er ulovlige å anvende overfor innbyggerne. Loven eller rettspraksisen er ikke under domstolenes vurdering, de rettslærde er i liten grad involvert på feltet og menneskerettighetsmiljøene er fraværende.
I Helsedirektoratets rapport: "Kompetansesituasjonen ved bruk av tvang etter helse -og omsorgstjenesteloven kap. 9", kan en lese:

"Det må legges til grunn at denne økningen først og fremst har kommet som en følge av en overgang fra uregistrert til registrert tvangsbruk. I hvilken grad dette fortsatt er forklaringen når det gjelder de siste årenes økning, og en eventuell videre økning fremover i tid, har vi imidlertid ikke grunnlag til å si noe sikkert om. Om mulig bør det igangsettes tiltak for å kartlegge dette"

NFU hevder å ha flere eksempler på unødvendig bruk av tvang og makt. NFU hevder også at lovverket brukes på stadig nye felt hvor lovverket ikke var tiltenkt. Dette gjelder bl.a. samværsavtaler og begrensning av kontakt mellom personer med funksjonshemning og deres familie.
Professor Karl Elling Ellingsen sa til NRK 28.05.15 at flere har relativ stor frihetsbegrensning pga. tvangsbruken og lever under forhold som kan minne om fengsel. Ellingsen føyer til at vi ikke vet hvor mange dette gjelder eller hva det gjør med dem. Vi vet heller ikke hvorfor tvangsbruken har økt så kraftig og Ellingsen etterlyser derfor at myndighetene gransker tvangsbruken. I 2007/2008 gjennomgikk Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning (NAKU) 75 enkeltvedtak om tvangsbruk. På dette grunnlaget estimerte Ellingsen og hans medforfattere at mellom 50 og 100 personer i landet trolig hadde vedtaket som var langt mer frihetsberøvende enn hva lovverket åpner for. Det ble også hevdet at mange og alvorlige tiltak feilaktig var hjemlet i sosialtjenestelovens (nå helse -og omsorgstjenesteloven) tvangsbestemmelser. I dag er det dobbelt så mange personer med vedtak som da Ellingsen undersøkte disse enkeltvedtakene. I strafferetten sier man at ethvert justismord er ett for mye.
Vedtak om tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven er sterkt frihetsberøvende akkurat som fengselsstraff, men rettsikkerheten er en helt annen.
Det kan vekke bekymring hvis helse- og omsorgsministeren baserer seg på et faktagrunnlag som er forskjellig fra faktagrunnlaget som vekker bekymring i fagdirektoratet, blant uavhengig fagekspertise og blant brukerorganisasjonene.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Mitt svar i Stortinget 6. mai 2015 var basert på det samlede faktagrunnlaget jeg har fått fra både Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn som har det overordnede ansvar for statlig tilsyn med tjenestene til psykisk utviklingshemmede, herunder kontroll med tvangsvedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. For ytterligere å utdype mitt svar vil jeg kort opplyse litt om bakgrunnen for det tallmaterialet vi i dag sitter på.
Som representanten er inne på, ble det på bakgrunn av Røkke-utvalgets innstilling fremmet et lovforslag knyttet til rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. Lovforslaget ble med noen endringer vedtatt i 1996 i form av et nytt kapittel 6A i sosialtjenesteloven. Stortinget bestemte at regelverket skulle være midlertidig, og at det skulle oppnevnes en rådgivende gruppe som skulle følgeevaluere de nye bestemmelsene. Dette Rådet avga sin sluttrapport i juni 2002. Evalueringen av sosialtjenestelovens kapittel 6 A viste at loven hadde bidratt til å redusere bruken av tvang eller makt og hadde gitt en bedre kontroll der hvor tvang eller makt var nødvendig. Videre viste evalueringen at bestemmelsene hadde bidratt til en høyere erkjennelse av tjenestemottakernes rett til respekt for sin integritet og rett til selvbestemmelse.
På denne bakgrunn ble det fremmet forslag om å videreføre regelverket med enkelte endringer, og Stortinget vedtok permanente bestemmelser desember 2003. Det er disse bestemmelsene som nå er inntatt i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9.

Loven åpner for at det kan anvendes tvang i følgende tilfeller:
a)Skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner
b)Planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødsituasjoner
c)Tiltak for å dekke brukerens eller pasientens grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak.

Ved anvendelse av tvang og makt skal det fattes særskilt vedtak. Uavhengig av om tjenestemottaker, verge eller pårørende påklager vedtaket, skal vedtaket sendes fylkesmannen. Tvang etter bokstav b og c kan ikke iverksettes før fylkesmannen har overprøvd vedtaket. For ordens skyld gjør jeg videre oppmerksom på at fylkesmannens avgjørelse kan påklages av bruker eller pårørende/verge til Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Dersom også fylkesnemnda opprettholder kommunens vedtak, kan saken bringes inn for tingretten etter tvistelovens kapittel 36. Dette siste innebærer at dette er saker som prioriteres av domstolen, og hvor staten bærer alle sakens kostnader.
Et sentralt moment ved dette regelverket er at alle vedtak om tvang skal sendes fylkesmannen for vurdering uavhengig av om det foreligger noen klage. Selv om dette er bestemmelser som primært har som formål å styrke rettssikkerheten til en gruppe som kan ha vanskeligheter med å ivareta egne interesser, bidrar de også til å gi tilsynsmyndigheten god kunnskap om bruk av tvang og makt overfor mennesker med psykisk utviklingshemming.
Regelverket stiller særskilte utdanningskrav for gjennomføring av tvang og makt. Av Tilsynsmeldingen for 2014 fremkommer det at det ble gitt dispensasjon fra utdanningskrav i 1029 av de 1357 godkjente vedtakene. Dette er et høyt tall som gir en klar indikasjon på at det en rekke steder er vanskelig å rekruttere kvalifisert personell, hvilket igjen kan være en indikasjon på mer omfattende bruk av tvang og makt enn nødvendig. Da god kompetanse i tjenestene vil bidra til å forebygge og redusere bruk av tvang, har regjeringen styrket Kompetanseløftet som skal bidra til kompetanseheving i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I tillegg skal et eget opplæringstiltak, Mitt Livs ABC, styrke kompetansen om utviklingshemming.
Som nevnt over gir dagens regelverk tilsynsmyndigheten god innsikt og kunnskap om registrert tvangsbruk overfor psykisk utviklingshemmede. Vi må imidlertid ta høyde for at det fremdeles kan være mørketall ved at det foretas uregistrert tvangsbruk som ikke påklages av tjenestemottaker eller pårørende/verge, og som heller ikke avdekkes av tilsynsmyndigheten ved sine tilsynsbesøk. For å sikre fokus på disse utfordringene avholder Helsedirektoratet årlige samlinger med fylkesmannsembetene der utfordringer knyttet til regelverk og tilsynsvirksomhet drøftes.
Endelig har jeg lyst til å nevne at jeg som en oppfølging av rapporten Kompetansesituasjonen ved bruk av tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven kap.9 har gitt Helsedirektoratet i oppdrag blant annet å samarbeide med Helsetilsynet for å vurdere tilpasninger i registreringsverktøyet NESTOR, for å bidra til god informasjon om tvangsbruk, kompetanse og enhetlig registreringspraksis. Helsedirektoratet skal rapportere om effekten av tiltakene innen utgangen av dette året.
Avslutningsvis vil jeg igjen vise til at økningen i registrert tvangsbruk fra 2000 og frem til i dag først og fremst har kommet som en følge av overgangen fra uregistrert til registrert tvangsbruk. Jeg kan ikke se at Helsedirektoratet er av noen annen oppfatning. Når det gjelder økningen siste år, eller eventuell fremtidig økning av registrert tvangsbruk, er dette noe tilsynsmyndigheten fortløpende følger med på. Som helse- og omsorgsminister har jeg iverksatt tiltak som nevnt for å forebygge unødvendig tvangsbruk. Disse tiltakene er forankret i de fagrapporter og råd jeg har mottatt fra Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn, og valgt ut med tanke på iverksettelse av tiltak som kan ha størst positiv effekt for de det angår; mennesker med psykisk utviklingshemming.