Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:36 (2015-2016)
Innlevert: 06.10.2015
Sendt: 07.10.2015
Besvart: 14.10.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Barnekonvensjonen står over norsk lov. I grunnlovens § 104 står det: "De (barn) har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overenstemmelse med dere alder og utvikling. I ny behandling av sakene til de utsendte lengeværende asylbarna har barna selv ikke blir hørt og eksperter på barnerett hevder at dette er brudd på barnekonvensjonen.
Kan det bes om at Justisdepartementets lovavdeling lager en offentlig vurdering av dette ift. Grunnloven og Barnekonvensjonen?

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Barn har rett til å bli hørt i saker som berører dem. I utlendingssaker følger dette både av Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 12, utlendingsloven § 81 og utlendingsforskriften § 17-3 til 17-5. Gjennomføringen av barns rett til å bli hørt i de saker der § 8-5 a i utlendingsforskriften åpner for at en avgrenset gruppe familier kan fremme omgjøringsbegjæringer fra utlandet, har vært grundig vurdert både av departementet gjennom utforming av regelverket og av UNE i de enkeltsakene som er behandlet. Jeg finner det verken riktig eller nødvendig å be Lovavdelingen utarbeide en offentlig vurdering av spørsmålet.

I barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 2 er det presisert at retten til å bli hørt innebærer at barnet «særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.» Jeg legger til grunn at Grunnloven § 104 på dette punktet ikke gir noen rettigheter utover det som følger av barnekonvensjonen, og at ingen av bestemmelsene stiller noe generelt krav om at høringen må skje i form av en muntlig samtale med beslutningstakeren eller -organet. Hvordan barnet skal høres, vil bero på en konkret vurdering der en rekke momenter vil være av betydning. Jeg viser til at FNs barnekomité som overvåker statenes gjennomføring av konvensjonen i sin General Comment nr. 12 (2009) drøfter hvordan statene bør gjennomføre retten til å bli hørt i ulike sakstyper.

I saker som skal avgjøres av UNE vil barnet allerede ha blitt hørt i forbindelse med behandlingen i UDI. Jeg vil i den forbindelse særlig nevne at det følger av utlendingsforskriften § 17-4 at det i asylsaker som hovedregel skal gjennomføres muntlig samtale med barn over syv år, og at det kan gjennomføres muntlig samtale med yngre barn. Verken Grunnloven eller barnekonvensjonen kan tolkes slik at det alltid kreves at barnet skal høres på nytt i klageinstansen. FNs barnekomité understreker i General Comment nr. 12 at et barn ikke bør intervjues oftere enn nødvendig. Hvorvidt det skal gjennomføres ytterligere høring av barnet av UNE, må i utgangspunktet vurderes konkret etter en avveining av bl.a. hensynet til barnet, barnets ønsker og behovet for ytterligere opplysning av saken. I sakene som behandles etter utlendingsforskriften § 8 -5 a, er det imidlertid presisert i rundskriv G-02/2015 fra Justis- og beredskapsdepartementet at «[d]et skal som hovedregel foretas ny høring av barnet i forbindelse med behandlingen av en sak etter utlf. § 8-5 a, med mindre dette ikke er nødvendig for forsvarlig behandling av saken eller det ikke er praktisk mulig.» Videre er det uttalt at «UNE må vurdere om barnet skal høres direkte, eller via foreldre, fullmektig mv. UNE må videre vurdere om barnet bør høres skriftlig eller muntlig.» Etter mitt syn legger regelverket godt til rette for å oppfylle Grunnloven og barnekonvensjonens krav.

I brev til departementet 5. oktober 2015 har UNE redegjort for behandlingen av omgjøringsanmodninger etter utlendingsforskriften § 8-5 a. UNE opplyser at i de 20 sakene som var behandlet per 5. oktober, ble alle de berørte barna hørt. Dette er gjort i samsvar med utlendingsforskriften § 17-3, hvor det fremgår at barnet kan høres muntlig eller skriftlig eller gjennom foreldre, representant eller andre som kan uttale seg på vegne av barnet. UNE har videre opplyst at hvordan barnets rett til å bli hørt best kan oppfylles er vurdert konkret i den enkelte sak.

Departementet har i henhold i utlendingsloven ikke myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av slike enkeltsaker, og på denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å uttale meg nærmere om disse sakene.