Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:590 (2015-2016)
Innlevert: 11.02.2016
Sendt: 12.02.2016
Besvart: 24.02.2016 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): I Stortinget 19. januar 2016 hadde undertegnede en interpellasjon om hvordan Norge kan ta større ansvar for flyktninger/asylsøkere med funksjonsnedsettelser. Statsråden viste til at det å registrere opplysninger om funksjonsnedsettelser kan være i strid med personvernlovgivningen.
Kan statsråden utdype svaret ved konkret å vise til hvilke bestemmelser i personvernlovgivningen som brytes ved slik registering, gitt at formålet er å sikre dem beskyttelse og et bedre tilbud i mottak og ved bosetting?

Begrunnelse

Ni millioner av verdens 60 millioner flyktninger har en funksjonsnedsettelse. De kommer sjelden med når kvoteflyktninger skal velges ut. De få som kommer som asylsøkere, kommer ofte til mottak uten universell utforming, og det tilbudet de får for øvrig, er tilfeldig og i stor grad personavhengig. De blir værende i mottak lenger enn andre, fordi mange kommuner vegrer seg mot å bosette dem.
Dersom Norge skal kunne ta sin del av ansvaret for de aller mest sårbare av verdens flyktninger, må vi vite hvem de er og hente dem hit. Dersom vi skal gi kvoteflyktninger og asylsøkere med funksjonsnedsettelser et tilbud tilpasset deres behov, må mottak og bostedskommuner settes i stand til å gi dem det. Da må vi vite hvem de er, og hvilket tilbud de trenger.
Etter interpellasjonsdebatten har undertegnede vært i uformell kontakt med Norsk senter for menneskerettigheter, som igjen har hatt en tilsvarende uformell kontakt med Datatilsynet.
Svaret de gir, er at de i utgangspunktet har vanskelig for å se at det å registrere funksjonsnedsettelser er særlig problematisk, men i alle tilfelle mulig gjennom lov- og/eller forskriftsfesting. Mange vil trolig også gi slike opplysninger frivillig (nødvendig samtykke), nettopp for å få et riktig tilbud, eventuelt opphold som kvoteflyktning. Svaret er overordnet og selvsagt helt uforpliktende for de nevnte instansene. Det er derfor av interesse å få et mer forpliktende svar fra statsråden på hvordan hun begrunner sitt svar om mulig konflikt med personvernlovgivningen, og hvordan man i så fall kan unngå å komme i slik konflikt, når registering har som formål å gi nødvendig beskyttelse og et bedre tilbud enn i dag.

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Jeg viser til interpellasjonen i Stortinget 19. januar og mitt svar i den forbindelse.
Som jeg viste til i mitt svar på interpellasjonen, registrerer utlendingsforvaltningen opplysninger om asylsøkere og kvoteflyktninger i utlendingsdatabasen.
Utlendingsdatabasen er et saksbehandlingsverktøy for utlendingsforvaltningen i arbeidet med alle typer utlendingssaker. Det er et krav til at opplysningene som samles inn, registreres og lagres i databasen må være relevante for myndighetenes behandling av utlendingssaken. Dette fremgår av konsesjonen som er gitt til Utlendingsdirektoratet.
Helsetjenestene har andre databaser og registre som er regulert av relevante regelverk og konsesjoner for innsamling, sammenstilling og lagring av helseopplysninger.
Utlendingsmyndighetene vil ikke ha tilgang til helsetjenestenes databaser, og helsetjenestene vil ikke ha tilgang til utlendingsdatabasen. Dette er systemer og registre med ulike formål og de kommuniserer ikke på tvers.
Slik jeg oppfattet representanten ifm. interpellasjonen, ønsker hun en systematisk registrering av funksjonsnedsettelser, fysiske og psykiske, hos asylsøkere og flyktninger i et register for å sikre at de får sine rettigheter ivaretatt. Som jeg opplyste om i mitt svar på interpellasjonen registreres ikke slike opplysninger i utlendingsdatabasen i dag.
Opplysningene det er her er snakk om er sensitive personopplysninger, jf. personopplysningsloven (heretter «loven») § 2 nr. 8, bokstav c. Det stilles strengere krav ved behandling av sensitive personopplysninger enn andre personopplysninger. Grunnen til det, er blant annet at det er særlig viktig at slike opplysninger ikke tilflyter flere personer enn nødvendig, at de ikke kommer på avveie osv.
Utgangspunktet i personopplysningsloven er at all behandling, det vil si både innsamling, registrering og lagring, av sensitiv personinformasjon, inkludert slike helseopplysninger som det er tale om her, krever et rettslig grunnlag, jf. loven § 8 og § 9. Det innebærer at det enten må være hjemmel i lov, gyldig samtykke fra den det gjelder eller at det kan vises til mulige kombinasjoner mellom nødvendighetsalternativene i lovens § 8 a til f og § 9 a til h. Utlendingsloven regulerer ikke registrering av i utlendingsdatabasen.
I tillegg må den aktuelle behandlingen oppfylle de andre grunnkravene i lovens § 11. Denne bestemmelsen krever blant annet at opplysningene som behandles, må være relevante for formålet med behandlingen av dem.
I tillegg utløser behandling av sensitive personopplysninger som hovedregel konsesjonsplikt, jf. lovens § 33. UDI er gitt konsesjon fra Datatilsynet til å behandle personopplysninger for å oppfylle de krav som utlendingslovgivningen pålegger Utlendingsdirektoratet. I konsesjonen er det spesifisert følgende formål: Oppholds- og arbeidstillatelser, familiegjenforening, søknad om statsborgerskap, asyl, visum, bortvisning/utvisning, reisedokumenter, tilbud om mottaksplass, bosetting og tilskudd, returfremmende tiltak for de som oppholder seg ulovlig i landet og tilrettelegging for tilbakevending til hjemlandet. Konsesjonen sier ikke noe om å sikre rett til beskyttelse eller noe kvalitativt knyttet til mottakstilbud og bosetting, jf. spørsmålet fra representanten. Systematisk registrering av ulike helseopplysninger, slik representanten ønsker, inngår ikke i dagens konsesjon.
Jeg mener det ikke er behov for å foreta en grundig vurdering av om det foreligger et rettslig grunnlag i dag for systematisk registrering av denne typen opplysninger i utlendingsdatabasen eller hva som eventuelt må til for å fylle lovens krav. Grunnen til det er at det uansett ikke er systematiske registreringer av eventuelle helseopplysninger i utlendingsdatabasen som avgjør om asylsøknader eller saker om kvoteflyktninger innvilges eller ikke. Det er søkerens anførsler (helseopplysninger kan inngå i dette), sett opp mot landkunnskap, troverdighet m.m. som avgjør dette. Tilsvarende gjelder mottakstilbud og bosetting av asylsøkere/flyktninger med nedsatt funksjonsevne. Gjennom den ordinære saksbehandlingen vil utlendingsforvaltningen få nødvendig informasjon om relevante helseopplysninger og det foreligger så langt jeg kan se ikke informasjon som tilsier at det å lagre slike opplysninger rutinemessig i et register vil gjøre utlendingsforvaltningen bedre i stand til å ivareta de aktuelle personenes behov. For øvrig mener jeg at man generelt bør unngå å lagre slike sensitive personopplysninger som det er her er snakk om i et register dersom det ikke er en veldig god begrunnelse for det.
Jeg vil også understeke at ved plassering av asylsøkere med nedsatt funksjonsevne i mottak gjøres det individuelle vurderinger i den enkelte sak for å få et så tilpasset tilbud som mulig. At tilbudene sikkert kan bli bedre, er en annen sak, som også nevnt i interpellasjonen. Søkerne møter tidlig representanter fra utlendingsforvaltningen, fra Politiets Utlendingsenhet eller Utlendingsdirektoratet, og personale i ankomst- eller transittmottak. Funksjonsnedsettelser som søker opplyser om, vil bli fanget opp og tatt hensyn til i den grad det er mulig. Det kan også være at søker ikke ønsker å opplyse om funksjonsnedsettelser, men at disse fremkommer etter noe tid. Det vil i slike tilfeller kunne være kontakt mellom mottakspersonell, kommunene, Utlendingsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, avhengig av hvor i asylprosessen søker befinner seg. Når Integrerings- og mangfoldsdirektoratet fremmer anmodninger til kommunene om bosetting av flyktninger, vil relevante helseopplysninger bli tatt hensyn til.
Gjeldende retningslinjer for uttak av overføringsflyktninger åpner for at flyktninger tas ut på grunnlag av medisinsk behandlings- eller oppfølgingsbehov og det gjøres også i dag. Da vil helseopplysninger inngå som egne dokumenter i saken. Disse er beregnet for helsetjenestene i bosettingskommunen. For å kunne telle antall personer som kommer på den medisinske delkvoten, anvendes en egen kode i utlendingsdatabasen. Det vil imidlertid ikke fremgå hva slags type helseutfordringer det er snakk om. De andre delkvotene har også egne koder for å kunne telle antall plasser som blir anvendt.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at det snart vil bli vedtatt en ny forordning om personvern i EU som trolig vil sette nye krav til rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger. Det vil i den forbindelse trolig bli behov for også å vurdere om det er nødvendig å tydeliggjøre og presisere hjemmelsgrunnlaget for behandlingen av personopplysninger i utlendingsforvaltningen.