Svar
Siv Jensen: Formuesskatten i Frankrike er annerledes enn den norske formuesskatten, og jeg må ta forbehold om at jeg ikke kjenner alle detaljene i den franske modellen. Å utforme et forslag til SMB-fradrag i den norske formuesskatten vil kreve en nærmere utredning, men jeg kan si følgende om problemstillingen:
Frankrike har en årlig netto formuesskatt, «impôt de solidarité sur la fortune» (heretter ISF), som skrives ut for personlige skattytere bosatt i Frankrike. Enkelte eiendeler eid av utenlandsk bosatte er også grunnlag for formuesskatt. I utgangspunktet inngår skattyterens samlede formue i skattegrunnlaget for ISF, med fradrag for gjeld. Flere eiendeler er imidlertid helt eller delvis fritatt fra ISF, blant annet antikviteter, forsikringspoliser mv. Terskelen for å betale ISF er 1,3 millioner euro. Dersom formuen overstiger 1,3 millioner euro, ilegges formuesskatt også for intervallet mellom 800 000 euro og 1,3 millioner euro med en skattesats på 0,5 pst. Skattesatsen er progressiv for ulike intervaller av formuen opp til en maksimal sats på 1,5 pst. I tillegg gjelder en skattebegrensningsregel for samlet inntekts- og formuesskatt basert på skattyters inntekt.
I Frankrike kan en skattyter redusere formuesskatten ved å investere i kvalifiserte små og mellomstore bedrifter eller bestemte investeringsfond, eller ved donasjoner til kvalifiserte ikke-kommersielle institusjoner. Formuesskatten reduseres med:
-50 pst. av kapitalinvesteringer i kvalifiserte små og mellomstore bedrifter (begrenset til 45 000 euro)
-50 pst. av innbetaling i bestemte investeringsfond (begrenset til 18 000 euro), og
-75 pst. av gaver til godkjente offentlige eller private ikke-kommersielle organisasjoner i EU (begrenset til 50 000 euro)
I den franske modellen reduseres formuesskatten både ved direkte og indirekte investeringer (via holdingselskap) i SMB-er.
Etter skattereformen av 1992 har brede skattegrunnlag, lave skattesatser og skattemessig likebehandling vært viktige prinsipper for utformingen av skattesystemet. Reglene om formuesskatt bør virke mest mulig nøytralt uavhengig av hvordan virksomheten er eid eller organisert. Ulike regler for ulike eierformer, eiendeler, størrelse på virksomheten mv. vil føre til skattemotivert tilpasning til regelverket. Skattereglene bør derfor i minst mulig grad påvirke virksomhetens valg av organisasjonsform og eierstruktur.
Gjeldende verdsettingsregler i formuesskatten gir lavere skatt ved investering i bl.a. ikke-børsnoterte aksjer og eiendom. Ligningsverdien av en ikke-børsnotert aksje settes til aksjens forholdsmessige andel av summen av ligningsverdiene av de enkelte eiendelene i selskapet. Verdsettingsreglene kan innebære at ligningsverdien blir til dels betydelig lavere enn aksjens reelle omsetningsverdi. Fast eiendom, herunder næringseiendom, gis rabatt i verdsettingen. Aksjer i ikke-børsnoterte selskap med en stor andel av verdier i slik eiendom vil derfor ha en relativt lav ligningsverdi. I tillegg blir enkelte formueskomponenter verdsatt for lavt eller til null fordi det ikke lar seg gjøre å gi gode anslag på markedsverdi. Det gjelder for eksempel goodwill og immaterielle eiendeler i unoterte selskap og enkeltpersonforetak. En børsnotert aksje verdsettes derimot til omsetningsverdien ved utgangen av året. En børsnotert aksje og en unotert aksje kan dermed få svært ulik ligningsverdi selv om selskapene ellers skulle være helt like.
Gobel og Hestdal (2015) har i en studie av 133 selskap registrert på den såkalte OTC-listen sammenholdt ligningsverdier med markedsverdier for de aktuelle selskapene over perioden 2007-2014. Dette er selskap som får beregnet ligningsverdien på samme måten som andre unoterte selskap (hver enkelt eiendel i selskapet verdsettes), men samtidig omsettes aksjer i disse selskapene, slik at selskapenes markedsverdi kan observeres. Det er store variasjoner i forholdet mellom ligningsverdi og markedsverdi blant de ulike OTC-registrerte selskapene, men det veide gjennomsnittet er om lag 1/3. Det betyr at i gjennomsnitt hadde de OTC-registrerte selskapene en verdsettingsrabatt i formuesskatten på om lag 2/3. Selv om datagrunnlaget er begrenset og OTC-registrerte selskap ikke nødvendigvis er representative for hele gruppen av ikke-børsnoterte selskap, indikerer studien at unoterte selskap i gjennomsnitt verdsettes betydelig lavere enn markedsverdi.
Små og mellomstore bedrifter er viktige for å skape vekst og nye arbeidsplasser. Regjeringens skisse til skattereform med en reduksjon i selskapsskattesatsen fra 28 pst. i 2013 til 25 pst. i 2016 og videre ned til 22 pst. innen 2018 vil styrke lønnsomheten av å investere i alle typer virksomhet. I tillegg spiller formuesskattereduksjoner en rolle i å styrke det private norske eierskapet og tilgangen på norsk egenkapital. Selv om mye tyder på at kapitaltilgangen til norsk næringsliv er god, også for små virksomheter, kan det finnes segmenter av virksomheter som ikke får finansiert lønnsomme prosjekter. For slike virksomheter kan lavere formuesskatt bety en stor forskjell. Det bør da legges vekt på lettelser i formuesskatten som ikke gir nye skjevheter eller forsterker gjeldende skjevheter i formuesverdsetting av ulike eiendeler. De aller fleste små og mellomstore virksomheter i Norge er enkeltpersonforetak eller ikke-børsnoterte selskap, og har allerede gunstige verdsettingsregler som etter alt å dømme gir betydelige verdsettingsrabatter i gjennomsnitt.
Det vil dessuten være vanskelig å utforme et SMB-fradrag på en treffsikker måte. For eksempel må det identifiseres hvilke selskaper som skal være omfattet av fradragsordningen, dvs. hvilke bestemte kriterier som gjør et selskap til et SMB. EU-landene har en felles SMB-definisjon: Antall ansatte må være færre enn 250 og enten må omsetningen være mindre enn 50 mill. euro eller samlet balanse være mindre enn 43 mill. euro. Disse tersklene gjelder for enkeltselskaper, og i konsern kan tall fra andre selskaper i gruppen måtte inngå i en samlet vurdering. Disse tersklene må regnes som relativt høye i norsk målestokk. Ifølge statistikk fra SSB utgjør virksomheter med mindre enn 10 ansatte nesten 90 pst. av alle virksomheter. Det måtte derfor vurderes andre terskler for et eventuelt norsk SMB-fradrag. I regnskapsloven § 1-6 regnes små foretak som regnskapspliktige som på balansedagen ikke overskrider to av følgende tre vilkår: 70 millioner kroner i salgsinntekt, 35 millioner kroner i balansesum og gjennomsnittlig antall ansatte på 50 årsverk i regnskapsåret. Allmennaksjeselskap og regnskapspliktige som er notert på børs, autorisert markedsplass etc. regnes alltid som store foretak. Andre avgrensninger kan også tenkes, for eksempel at det tas hensyn til antall eiere mv.
Det måtte også tas stilling til hvordan selve fradraget skulle utformes. Ett alternativ er å gi et fradrag i formuesskatten for investeringer i nærmere definerte selskap det aktuelle inntektsåret, mens aksjene inngår i eierens formuesskattegrunnlag for senere år. Det må avgjøres hvor stor andel av investeringen skattyter skal få fradrag for, og om det skal være et tak for fradrag per inntektsår. Det kan bli administrativt krevende å forhindre at holdingselskaper som investerer i større bedrifter, kan bli omfattet av fritaket. Jeg kan ikke på nåværende tidspunkt si hvilke løsninger som ville være mulig å implementere i Skatteetatens systemer, men det er en absolutt forutsetning for et SMB-fritak at det er praktikabelt både for myndigheter og skattytere.
Uansett utforming vil et SMB-fradrag trolig føre til at mange tilpasser seg unntaket for å slippe å betale formuesskatt. Jeg kan ikke på dette tidspunktet si at det er mulig å finne en treffsikker avgrensning av et slikt fradrag, og jeg er i tvil om et slikt fradrag er det best egnede virkemidlet for å fremme lønnsomme investeringer. Videre vil et slikt fradrag komplisere regelverket og trolig bli krevende for Skatteetaten å administrere.