Skriftlig spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:991 (2015-2016)
Innlevert: 27.04.2016
Sendt: 27.04.2016
Besvart: 02.05.2016 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): I Prop. 68 L (2015-2016) vurderer departementet forholdet mellom Grunnloven §§ 93 og 102, hvorvidt myndighetene kan foreta husransakelse, også i forebyggende øyemed. Lovavdelingen har tidligere uttalt at Grunnloven setter skranker for obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved plutselig og uventet barnedødsfall.
Vurderer statsråden dette annerledes nå, med henblikk på vurderingene i Prop. 68 L (2015-2016), eller hvilke endringer må til for å kunne innføre obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved uventet barnedødsfall?

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Lovavdelingen avga 4. mars 2009 en tolkningsuttalelse som konkluderer med at det er tvilsomt om en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse er forenlig med Grunnloven § 102, i hvert fall slik det konkrete forslaget til ordning var utformet.
I Prop. 68 L (2015–2016) vurderer departementet de konstitusjonelle skrankene for tvangsmiddelbruk i private hjem for å avverge og forebygge alvorlig kriminalitet (se proposisjonen punkt 5.1.3.2, 13.4.1.4.3 og 13.5.5.4).
Vurderingene som er foretatt i tolkningsuttalelsen og i Prop. 68 L (2015–2016) er ikke innbyrdes motstridende. Disse vurderingene gjelder to forskjellige sider av grunnlovsspørsmålet. Rutinemessige husundersøkelser ved barnedødsfall uten at det er grunn til å tro at det foreligger et straffbart forhold, er noe annet enn de skjulte politimetoder som det tas stilling til i Prop. 68 L (2015–2016). Forslaget om dødsstedsundersøkelser var utformet slik at det ble innført en rett til å gå inn i private hjem med en hovedbegrunnelse om å skaffe generell kunnskap om bestemte forhold. Med «forebygging» siktes det her til generell forebygging av barnedødsfall i fremtiden. Lovavdelingen ga uttrykk for at en ordning som den skisserte ville innebære noe prinsipielt nytt, og konsekvensene av å kunne godta et slikt resonnement som grunnlag for husundersøkelser, vil kunne være vanskelige å overskue. I Prop. 68 L (2015–2016) behandles derimot spørsmålet om bruk av tvangsmidler for å avverge eller forebygge konkret, fremtidig kriminalitet er innenfor de konstitusjonelle rammer.
I Prop. 68 L (2015–2016) fant departementet det ikke nødvendig å ta endelig stilling til hvilke skjulte politimetoder som kan anses som «husransakelse» etter § 102 første ledd annet punktum, ettersom rekkevidden av begrepet «husransakelse» uansett ikke var avgjørende for de forslag som ble fremmet i proposisjonen. Selv om en politimetode omfattes av begrepet husransakelse, vil den ikke rammes av Grunnlovens forbud dersom den benyttes i «kriminelle tilfeller». Departementet la til grunn at det av formuleringen «kriminelle tilfeller» i Grunnloven § 102 første ledd annet punktum ikke kan utledes et krav om at det allerede må være begått en straffbar handling.
Stortingsrepresentanten stiller videre spørsmål om hvilke endringer som må til for å kunne innføre obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved uventet barnedødsfall. Det bemerkes i den anledning at Lovavdelingen i tolkningsuttalelsen fra 2009 la til grunn at en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse, slik den var skissert, i tillegg til å utfordre Grunnloven, neppe er i samsvar med EMK artikkel 8.
Jeg utelukker ikke at det kan finnes måter å organisere en ordning med obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved plutselig og uventet barnedødsfall som er forenlig med Grunnloven og menneskerettighetene. Dette vil imidlertid kreve en grundig utredning. Behovet for å innføre en slik ordning må også ses i lys av at det i 2011 ble innført en etterforskningsplikt for politiet/påtalemyndigheten når barn under 18 år dør plutselig og uventet. Jeg viser ellers til Stortingets anmodningsvedtak nr. 630 (2014–2015) og de opplysningene som i Meld. St. 15 (2015–2016) s. 29 er gitt om arbeidet med å følge opp dette vedtaket.