Spørsmål

Ketil Kjenseth (V): Hva synes statsråden om at administrerende direktør i Helseforetakenes Innkjøpsservice (HINAS) har (haste) besluttet at legemiddelpriser i offentlige anbud skal hemmeligholdes, hvilket ansvar skal HINAS ha videre, og kan statsråden gi en klar definisjon på når hemmelighold rundt helseforetakenes innkjøp er akseptabelt i tråd med Forvaltningslovens § 13?

Begrunnelse

I et brev sendt alle landets helseforetak tidligere i år varslet Helseforetakenes Innkjøpsservice (HINAS) at legemiddelpriser inngitt i offentlige anbud ikke lenger skal være offentlige. Dette er i strid med praksisen som Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS) har praktisert i 20 år.
Foretaksmodellen i sykehussektoren har en slett historie knyttet til åpenhet i sitt 14 år korte liv i norsk forvaltning. Hadde de øverste lederne i denne modellen fått sette standarden, hadde både pasienter og journalister vært utelukket fra styrerommene, og både sakspapirer og postjournaler hadde blitt hemmeligholdt. Gjennom norske sykehus og spesialhelsetjenesten passerer det i 2016 om lag 140 mrd. skattekroner, hvorav legemidler i offentlige anbud utgjør om lag 8 mrd. kr.
med innlemmingen av LIS i HINAS har vi sett en nylig praksisendring. Innkjøpssjefen i HINAS har besluttet at enhetspriser i nasjonale anskaffelser skal regnes som forretningshemmeligheter, og mener dette er i tråd med offentlighetsloven og forvaltningsloven.
Det skjer, nokså umusikalsk, omtrent samtidig med at Helse- og omsorgsdepartementet ved statsråden presenterer Meld. St. 34 Verdier i pasientens helsetjeneste - den såkalte prioriteringsmeldingen. I Kapittel 14, "Åpenhet og brukermedvirkning", inviteres Stortinget til "tydeligere å ta stilling til prinsippene som skal ligge til grunn for prioriteringsbeslutninger i helsetjenesten".
Åpenhet bør fremdeles være en hovedregel i anbudsutlysninger, også når det kommer til legemidler. I dag er det stor usikkerhet knyttet til hvor stort rommet for hemmelighold er. Det er behov for en tydelig og prinsipiell avklaring fra politisk hold.

Svar

Bent Høie: Utgangspunktet er åpenhet i beslutningsprosessene i helsetjenesten. Det er viktig for legitimiteten til beslutningene. Samtidig kan åpenhet i visse situasjoner ha en kostnad, og det må tas et valg mellom fordeler og ulemper ved åpenheten i disse situasjonene. Dette er særlig aktualisert gjennom utviklingen i legemiddelmarkedet de siste årene, og da særlig i tilknytning til spørsmålet om ikke-offentlige rabatter. Som drøftet i stortingsmeldingen om prioritering mener regjeringen at ulempene knyttet til et særnorsk krav om åpenhet om priser på legemidler vil være vesentlig større enn fordelene, jf. omtale i kapittel 14.1.1.
Bruk av rabattavtaler mellom det offentlige og legemiddelindustrien må håndteres innenfor de rammer som dagens lovverk setter. Dette ble bl.a. drøftet i Prop. 83 L (2015-2016) Endringer i legemiddelloven (refusjonskontrakter og rabatter) som Stortinget behandlet i vår. Offentleglova, forvaltningsloven og legemiddelloven regulerer i hvilken grad legemiddelpriser kan unntas offentlighet. Forvaltningen har etter forvaltningsloven § 13 taushetsplikt om forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å unnta offentlighet av hensyn til den som opplysningene angår. En tilsvarende bestemmelse finnes i legemiddelloven § 30. Legemiddelpriser kan være underlagt taushetsplikt, for eksempel fordi produsenten ved åpenhet vil kunne få et vanskelig forhandlingsutgangspunkt i andre land.
De regionale helseforetakene ble i foretaksmøtet 7. januar 2015 bedt om å etablere et felles eid foretak for samordning av innkjøp. Sykehusinnkjøp HF ble stiftet i desember 2015. Foretaket skal understøtte spesialisthelsetjenestens behov for innkjøpstjenester. HINAS eies av de regionale helseforetakene, og vil inngå i det nye foretaket. De regionale helseforetakene er ansvarlige for at bruk av ev. rabattavtaler med legemiddelindustrien og hemmelighold av priser i offentlige anbud praktiseres innenfor gjeldende regelverk. Jeg er kjent med at de regionale helseforetakene har nedsatt en arbeidsgruppe for å utrede problemstillingen som stortingsrepresentanten refererer til i sitt spørsmål nærmere.