Heidi Greni (Sp): Det har vært reist kritikk mot kommunene fordi de har vært tilbakeholdne med å bosette enslige mindreårige asylsøkere. Nå synes situasjonen å være at kommuner som har påtatt å bosette denne gruppen, og har forberedt seg gjennom investeringer i egnede boliger og personellkompetanse, får beskjed om at behovet for bosetting av EMA ikke lenger er til stede. Dette gir en vanskelig situasjon for kommunene.
Hva skyldes endringene i bosettingsbehov for EMA og har det skjedd endringer i betingelsene for opphold til disse?
Begrunnelse
Regjeringen fikk ikke tilslutning til sitt forslag i Prop. 90 L(2015-2016) om å innføre en ordning med midlertidig og begrenset oppholdstillatelse for enslige mindreårige asylsøkere. Stortingsflertallet ba regjeringen bidra til bedre kunnskapsinnhenting og vurdere hvordan Norge kan bidra til trygge forhold for de barna det gjelder.
Tidligere har det vært vanskeligere å få kommunene til å påta seg bosetting av enslige mindreårige enn andre kategorier flyktninger. Dette har sammenheng med de behov denne gruppen har for barnevernfaglig oppfølging og de innstramminger som er gjort i kompensasjonen til barneverntiltak for EMA. I år opplever imidlertid kommuner som har påtatt seg bosetting av denne gruppen, og som har investert i boliger og fagpersonell for oppfølging av enslige mindreårige, at de får beskjed om at det likevel ikke er behov for deres tjenester.
Jeg er kjent med at dette gjelder mindre distriktskommuner hvor investeringene og forberedelsene som er gjort, har krevd store ressurser.
Det er behov for å få klarhet i hva som eventuelt har endret seg når det gjelder behovet for bosetting av enslige mindreårige.