Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til næringsministeren

Dokument nr. 15:115 (2016-2017)
Innlevert: 24.10.2016
Sendt: 24.10.2016
Besvart: 31.10.2016 av næringsminister Monica Mæland

Ulf Leirstein (FrP)

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): Vil statsråden foreta seg noe for å endre praksisen med høye lederlønninger i statseide selskaper?

Begrunnelse

Aftenposten kunne for noen dager siden melde om at 33 av 42 ledere av heleide selskaper tjener mer enn statsministeren. Spørsmålsstiller mener staten bør føre en nøktern lederlønnspolitikk. Det er spesielt uheldig med høyre lederlønninger i statseide selskaper som tilsynelatende har et rent, allmennyttig formål. Eksempelvis tjener lederen i Posten Norge 7,6 millioner kroner, og Innovasjon Norge-lederen ifølge Aftenposten 2 516 000,-. Spørsmålsstiller er sterkt tvilende til at det ikke er mulig å finne kompetente ledere som er villige til å gjøre en innsats for den norske stat for et lønnsnivå som ligger på linje med statsministerens, ca. 1,7 millioner kroner.

Etter en folkeavstemning innførte Sveits for noen år siden et maksimumstak på lederlønninger i statlig eide selskaper. Studier der man har sett på de faktiske sammenhengene mellom lederes lønninger og bedriftenes resultater, viser at det er liten sammenheng mellom størrelsen på topplederes godtgjørelser og hvordan bedriftene gjør det (Jacquart & Armstrong, 2013).

For høye lederlønninger kan ifølge forskningen paradoksalt nok føre til dårligere resultatet. Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Geir Kirkebøen, oppsummerer dette på følgende måte på psykologisk.no:

«Insentiver i form av penger har vist seg å ha ingen eller negativ effekt på arbeid som involverer kompleks beslutningstaking, krever kreativitet etc., altså nettopp den type arbeidsoppgaver som bedriftsledelse innebærer.

Kort sagt er årsaken at slikt arbeid krever indre motivasjon, og at økonomiske insentiver har en tendens til å svekke denne indre motivasjonen (Deci & Ryan, 2013).»

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Det sentrale hensynet i statens forretningsmessige eierskap er høyest mulig avkastning over tid på investert kapital. I selskaper hvor staten har sektorpolitiske mål med eierskapet, skal målene oppnås mest mulig effektivt. Riktig utformet kan lønns- og insentivordninger bidra til verdiskaping i selskapene, og slike ordninger kan dermed ha betydning for oppnåelsen av statens mål med eierskapet. Dette er en viktig grunn til at staten som eier er opptatt av lønns- og insentivordninger.

I et bredere perspektiv bør ikke lønnsutviklingen bidra til å svekke Norges konkurransekraft. Jeg mener at utviklingen i lederlønninger i selskaper med statlig eierandel også har betydning i en slik sammenheng.

I Meld. St. 27 (2013-2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap (eierskapsmeldingen) lagt frem i juni 2014, fremgår regjeringens forventninger til selskapene på lederlønnsområdet. I tillegg har staten siden 2001 hatt Retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel. Disse har til hensikt å angi hvilke forhold staten vil legge vekt på i sin stemmegivning når styrets erklæring om fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte er tema på generalforsamling eller foretaksmøte. Det er selskapet som har myndighet til å fastsette lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør og andre ledende ansatte.

Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) fastsatte nye retningslinjer for lederlønn i februar 2015, i tråd med det som ble varslet i eierskapsmeldingen. Hovedprinsippene i retningslinjene fra 2011 er videreført, så som at lederlønningene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende og at det skal legges vekt på moderasjon. Det ble også gjort enkelte innstramminger og andre endringer. Blant annet støtter staten som eier etter dette ikke lenger pensjonsopptjening for alderspensjon som overstiger maksimalgrensen i de skattefavoriserte pensjonsordningene (p.t. 12 G). I publikasjonen Regjeringens eierpolitikk 2015 fremgår alle de sentrale endringene i de nye retningslinjene. Publikasjonen er tilgjengelig på NFDs nettsider.

Det er styret i det enkelte selskap som har ansvaret for å vurdere hvordan statens forventninger best kan følges opp. Som eier benytter vi eierdialogen til å følge opp statens forventninger til selskapene, også på lederlønnsområdet. Gjennomsnittlig vekst i samlet godtgjørelse fra 2014 til 2015 i heleide selskaper hvor statens eierskap forvaltes av NFD var 3,4 prosent (selskaper hvor det var lederskifter i den aktuelle perioden er ikke inkludert). Selskapenes tilpasning til og etterlevelse av statens forventninger er en del av grunnlaget for evalueringen av styrets arbeid og forberedelser av styrevalg.

Jeg mener at det er liten tvil om at en konkurransedyktig lønn er viktig i rekrutteringen av ledende ansatte. Derfor er staten som eier opptatt av at lederlønningene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. Selskapene som omfattes av retningslinjene er svært ulike, både når det gjelder størrelse, bransje og virksomhetsområde. Et lønnsnivå som ligger på linje med statsministerens, hvor det ikke tas hensyn til slike selskaps- og markedsspesifikke forhold, vil kunne svekke selskapenes evne til å tiltrekke seg og beholde de mest egnede lederkandidatene.

Jeg mener at godtgjørelsen til ledende ansatte også fremover bør fastsettes innenfor de rammene som fremgår av retningslinjene for lederlønn, og innenfor rolledelingen som følger av selskapslovgivningen og statens prinsipper for god eierstyring. Å ta over styrets myndighet er ikke veien å gå. Samtidig mener jeg det er viktig at vi fortsetter å oppfordre styrene og selskapene til å vise mest mulig åpenhet om forhold knyttet til lederlønn, slik at etterlevelsen av statens retningslinjer er klart synlig for både staten som eier og allmennheten.