Skriftlig spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:191 (2016-2017)
Innlevert: 03.11.2016
Sendt: 07.11.2016
Besvart: 14.11.2016 av utenriksminister Børge Brende

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Retten til å skifte tro er en sentral del av tros- og livssynsfriheten, likevel er denne retten under sterkt press i mange deler av verden. I Iran soner en konvertitt en fire års fengselsstraff i Evin-fengsel under anklager om å ha «truet rikets sikkerhet», mens den reelle grunnen er at hun har konvertert fra islam til kristendom.
Hvordan jobber UD med å fremme retten til å skifte tro generelt og spesielt i forhold til iranske fanger?

Begrunnelse

25 av verdens land har lover som på ulike måter forbyr eller kriminaliserer apostasi, dvs. å forlate sin tro, som regel majoritetsreligionen i samfunnet. 14 av disse landene ligger i Midtøsten og Nord-Afrika. I 7 land i Asia og 4 i Afrika sør for Sahara finnes det lover som regulerer det å skifte tro. Irans straffelov forbyr ikke eksplisitt det å forlate islam, men henviser til Sharia der den selv er stille. I Sharia er apostasi straffbart med døden og domstoler kan derfor dømme konvertitter til døden likevel. Eksemplene er også mange på hvordan konvertitter er blitt dømt for andre ting enn apostasi eller selve konverteringen. Konvertitter er ofte i myndighetenes søkelys og opplever overvåking og trakassering. Mens de er i varetekt eller fengsel er de sårbare for mishandling, tortur og psykologisk press som et middel for å få dem til å gå tilbake til sin opprinnelige tro. En konvertitt som sitter fengslet i Iran har flere alvorlige helseplager, men nektes dekkende medisinsk behandling. I disse dager går det ni fakkeltog for trosfrihet - med særlig fokus på retten til å skifte tro - i byer i hele Norge.

Norge har sagt at arbeid for tros- og livssynsfrihet er en prioritet i vårt menneskerettighetsarbeid, og har i Meld.St.10, Muligheter for alle - menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken, sagt at Norge skal jobbe for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer tros- og livssynsfriheten både ved lov og praksis.

Børge Brende (H)

Svar

Børge Brende: Retten til å skifte tro er beskyttet av artikkel 18 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Allikevel bor tre fjerdedeler av verdens befolkning i land der tros- og livssynsfriheten er begrenset. Tjuefem land har lover som kriminaliserer det å forlate sin tro. Begrensninger i tros- og livssynsfriheten er derfor et betydelig menneskerettighetsproblem for mange mennesker i mange land.

Tros- og livssynsfrihet står sentralt i Utenriksdepartementets arbeid, slik det også er gjort rede for i regjeringens siste stortingsmelding om menneskerettigheter (Meld. St. 10 (2014-2015)). Utenriksdepartementets minoritetsprosjekt arbeider for å fremme tros- og livssynsfrihet i samarbeid med andre land og engasjerte miljøer her hjemme. Arbeidet ledes av en egen spesialutsending for tros- og livssynsfrihet.

Så sent som i oktober holdt Norge innlegg om tros- og livssynsfrihet i FNs generalforsamling. Tros- og livssynsfrihet er også ofte tema i Norges innlegg under landhøringene i FNs menneskerettighetsråd. I tillegg tar Norge opp enkeltsaker knyttet til religiøse minoriteter og trosfrihet direkte med ulike lands myndigheter.

Hva gjelder Iran, følger Utenriksdepartementet nøye med på menneskerettighetssituasjonen i landet. Diskriminering av religiøse minoriteter er blant utfordringene Norge har tatt opp med Iran i FNs menneskerettighetsråd. Iranske konvertitter, og i enda større grad de som velger å misjonere, risikerer fengselsstraffer basert på anklager om at de representerer en trussel mot nasjonal sikkerhet. Den iranske staten er fundert på en konservativ tolkning av islamske verdier, noe som også medfører at den anser konvertering til kristendom og misjonering for å være i strid med grunnleggende islamske læresetninger. Vi tar regelmessige opp menneske-rettighetsspørsmål i våre samtaler med iranske myndigheter. Retten til å velge sin egen tro inngår som del av denne dialogen.

Fordi tros- og livssynsfrihet oppleves som sensitivt i mange land, må vi, i tillegg til å arbeide med enkeltsaker, ha en langsiktig tilnærming i arbeidet for å styrke menneskerettighetene på dette området. Norge skal fortsatt være en tydelig internasjonal stemme for beskyttelse av tros- og livssynsfrihet. Jeg kan forsikre om at religiøse minoriteters vanskelige hverdag, herunder konvertittenes situasjon, skal prioriteres i regjeringens arbeid for å fremme menneskerettighetene.