Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Retten til å skifte tro er en sentral del av tros- og livssynsfriheten, likevel er denne retten under sterkt press i mange deler av verden. I Iran soner en konvertitt en fire års fengselsstraff i Evin-fengsel under anklager om å ha «truet rikets sikkerhet», mens den reelle grunnen er at hun har konvertert fra islam til kristendom.
Hvordan jobber UD med å fremme retten til å skifte tro generelt og spesielt i forhold til iranske fanger?
Begrunnelse
25 av verdens land har lover som på ulike måter forbyr eller kriminaliserer apostasi, dvs. å forlate sin tro, som regel majoritetsreligionen i samfunnet. 14 av disse landene ligger i Midtøsten og Nord-Afrika. I 7 land i Asia og 4 i Afrika sør for Sahara finnes det lover som regulerer det å skifte tro. Irans straffelov forbyr ikke eksplisitt det å forlate islam, men henviser til Sharia der den selv er stille. I Sharia er apostasi straffbart med døden og domstoler kan derfor dømme konvertitter til døden likevel. Eksemplene er også mange på hvordan konvertitter er blitt dømt for andre ting enn apostasi eller selve konverteringen. Konvertitter er ofte i myndighetenes søkelys og opplever overvåking og trakassering. Mens de er i varetekt eller fengsel er de sårbare for mishandling, tortur og psykologisk press som et middel for å få dem til å gå tilbake til sin opprinnelige tro. En konvertitt som sitter fengslet i Iran har flere alvorlige helseplager, men nektes dekkende medisinsk behandling. I disse dager går det ni fakkeltog for trosfrihet - med særlig fokus på retten til å skifte tro - i byer i hele Norge.
Norge har sagt at arbeid for tros- og livssynsfrihet er en prioritet i vårt menneskerettighetsarbeid, og har i Meld.St.10, Muligheter for alle - menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken, sagt at Norge skal jobbe for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer tros- og livssynsfriheten både ved lov og praksis.