Skriftlig spørsmål fra Per Olaf Lundteigen (Sp) til finansministeren

Dokument nr. 15:427 (2016-2017)
Innlevert: 19.12.2016
Sendt: 19.12.2016
Rette vedkommende: Næringsministeren
Besvart: 03.01.2017 av næringsminister Monica Mæland

Per Olaf Lundteigen (Sp)

Spørsmål

Per Olaf Lundteigen (Sp): Mener statsråden det er rimelig og i tråd med allmenne interesser at Bank Norwegian og andre banker belaster sine kunder med effektive renter på oppimot 36 prosent?

Begrunnelse

Gjeldsveksten i Norge er svært høy. Særlig urovekkende er utviklingen i usikrede forbrukslån, som ofte innebærer høye kostnader og i noen tilfeller langvarige og ødeleggende betalingsproblemer for låntakerne. Sårbare grupper har en større tendens enn gjennomsnittsnordmannen til å ta opp forbrukslån. Slike lån er for eksempel tre ganger så vanlige blant enslige forsørgere som i befolkningen for øvrig. Noen banker har spesialisert seg på forbrukslån – ofte til meget høy rente. Pristiltakslovens § 2 gir begrensninger for hvilke priser, herunder også renter, som kan tas ut fra en vurdering av rimelighet og allmenne interesser. Svært høye renter på lån vil kunne vurderes mot begge disse kriteriene.
Statsråden har tidligere på spørsmål fra Trygve Slagsvold Vedum om rentetak (nr. 1648) gitt uttrykk for at hun overvåker forbrukslånsmarkedet nøye. I forlengelsen av dette kan det være interessant å få klarhet i hvorvidt situasjonen i forbrukslånsmarkedet også vurderes opp imot Stortingets tidligere vedtak og gjeldende lovverk. I pristiltakslovens forarbeider går det klart frem at markedspris ikke ubetinget vil være avgjørende for en rimelighetsvurdering rundt prissettingen. Ut fra dette synes det åpenbart at det ikke er lovgivers eller Stortingets intensjon at enhver prissetting, for eksempel ethvert rentenivå på forbrukslån, kan aksepteres med begrunnelse i at det finnes kunder som benytter seg av tilbudet.
Gitt dagens lave rentenivå med boliglånsrenter som kan ligge under 2 prosent, fremstår et rentekrav på oppimot 36 prosent som et forhold som krever særlig begrunnelse, både ut ifra en rimelighetsvurdering overfor kunden og ut fra hensyn til allmenne interesser.
Statsråden bes kommentere dette og ev. fatte tiltak i medhold av Stortingets lovvedtak.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: På generelt grunnlag vil jeg påpeke at dersom prisene i et marked øker, vil nye aktører tiltrekkes markedet, og konkurransen fra disse vil drive prisene ned igjen. Dette har vært styrende for vekslende regjeringers forhold til høye priser i ulike markeder, siden man gikk bort fra prisreguleringspolitikk og over til konkurransepolitikk tidlig på 80-tallet.
Imidlertid er det fortsatt mulig å gripe inn mot urimelige priser etter pristiltaksloven, enten gjennom det alminnelige forbudet mot urimelige priser i lovens § 2, eller ved å vedta en forskrift om prisregulering etter lovens § 1.
Etter pristiltaksloven § 2 er det "forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser..".
Dette er altså en forbudsbestemmelse som kan håndheves ved å bringe en konkret sak inn for Konkurransetilsynet, politiet eller direkte for domstolene. For at en pris skal anses som urimelig må det, ifølge forarbeidene til pristiltaksloven, foreligge ”et klart og ikke ubetydelig avvik fra det rimelige.” Bestemmelsen i § 2 er ansett som en sikkerhetsventil, og den har hatt liten praktisk betydning de senere år.
Det er bare domstolene som med bindende virkning kan avgjøre om en pris er urimelig. Konkurransetilsynets behandling av denne type saker er derfor begrenset til å vurdere om priskravet er så urimelig at forholdet bør anmeldes til politiet med sikte på straff og eventuelt inndragning, som i så fall må idømmes av domstolene. Siden pristiltaksloven trådte i kraft i 1994 har Konkurransetilsynet foretatt svært få anmeldelser til påtalemyndigheten etter pristiltaksloven § 2, og i alle tilfellene hadde prisene karakter av bedrageri.
Pristiltaksloven § 1 nr. 1 gir Kongen adgang til å fatte forskriftsvedtak om maksimalpriser, minstepriser, prisstopp, prisberegninger, rabatter, maksimalavanser, leverings- og betalingsvilkår og andre bestemmelser om priser, fortjenester og forretningsvilkår. Vilkåret er at dette er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Et eksempel på en slik forskrift er forskrift nr. 1307 av 30. september 2010 om takstberegning og maksimalpriser for løyvepliktig drosjetransport med motorvogn, som har en rekke bestemmelser om prising av drosjetjenester.
Fullmakten til prisregulering kan bare benyttes til å treffe vedtak som er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Andre formål dekkes ikke av denne hjemmelen.
Jeg vil avslutningsvis nevne at det også er hjemmel i finansforetaksloven § 16-6 til å gi forskrifter om prisfastsetting for tjenester som ytes av finansforetak. Dette er en lov som sorterer under Finansdepartementet.