Skriftlig spørsmål fra Freddy de Ruiter (A) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1017 (2016-2017)
Innlevert: 25.04.2017
Sendt: 26.04.2017
Besvart: 05.05.2017 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Freddy de Ruiter (A)

Spørsmål

Freddy de Ruiter (A): Norge har forpliktet seg til å etterleve FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonens artikkel 1 sier bl.a.: "en skal fremme respekten for funksjonshemmedes iboende verdighet"
Hva har regjeringa gjort for å sikre at universiteter og høgskoler etterlever konvensjonen, og bidrar til å fremme funksjonshemmedes iboende verdighet?

Begrunnelse

I den seinere tid har mediebildet vært preget av ansatte fra akademia som forteller at mennesker med Downs syndrom ikke kan ha fullverdige liv, at de er en belastning for samfunnsøkonomien og flere andre negative karakteristikker. Påstandene er fremsatt i radio og aviser, og på en formidlingsblogg for universitetet. En omfattende nedsnakking av mennesker med Downs syndrom synes ikke å være i samsvar med FN-konvensjonens formål. Universitets- og høgskoleloven hjemler den akademiske friheten. Samtidig pålegger det samme lovverket institusjonene et faglig og etisk ansvar. Det kan være utfordrende å se hvordan avveiningen mellom akademisk frihet og ansvar skal utøves i praksis. Enda mer krevende blir det når en også skal ta hensyn til FN- konvensjonens krav til å fremme funksjonshemmede iboende verdighet. Spesielt krevende blir det når utsagn rammer innbyggere som ikke tilhører dem som lettest kan tale sin sak.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Som stortingsrepresentant de Ruiter viser til har Norge forpliktet seg til å etterleve FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og gjennom det fremme respekten for menneskers iboende verdighet (artikkel 1 i konvensjonen). I dette ligger at alle skal få brukt sine ressurser. En forutsetning for dette er blant annet å ha tilgang til et inkluderende utdanningssystem som speiler mangfoldet i befolkningen.

Også personer med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til høyere utdanning for bl.a. å sikre mulighet til arbeid og aktiv samfunnsdeltakelse. Etter § 4-3 i universitets- og høyskoleloven skal læringsmiljøet være utformet etter prinsippet om universell utforming. Universiteter og høyskoler har et ansvar for et godt og inkluderende læringsmiljø av høy kvalitet for alle studenter. Institusjonene må sikre at studenter med nedsatt funksjonsevne får kvalitetssikrede tilbud og tjenester med utgangspunkt i deres reelle behov. Lærestedene skal ha handlingsplaner for universell utforming og individuell tilrettelegging for studenter som trenger det.

Som begrunnelse for spørsmålet viser representanten de Ruiter til uttalelser fra en ansatt i akademia om at "mennesker med Downs syndrom ikke kan ha fullverdige liv". Representanten viser også til institusjonenes faglige og etiske ansvar i forhold til den ansattes akademiske frihet. Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 1-5 første ledd at "institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper".

Institusjonenes faglige frihet og ansvar omfatter også den individuelle akademiske friheten, jf. lovens § 1-5 fjerde til sjette ledd. Dette anses som nødvendig for at institusjonene skal kunne være i stand til å realisere lovens formål om høyere utdanning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå. Prinsippet om faglig frihet og ansvar er samtidig en grunnleggende del av idealet om demokrati og åndsfrihet.

Universitets- og høyskolelovens bestemmelse om faglig frihet og ansvar sier også i § 1-5 tredje ledd at "universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om individuelle ansettelser eller utnevnelser". Dette er en av grunnsteinene i institusjonenes faglige frihet og ansvar, og jeg har full tiltro til at universiteter og høyskoler utfører denne oppgaven i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper. Det kan være lett å forsvare ytringsfriheten når den verner uttalelser en selv støtter, men det kan derimot være krevende å verne uttalelser som en er uenig i.

I NOU 2006:19 Akademisk frihet – Individuelle rettigheter og institusjonelt styringsbehov ble det foretatt en gjennomgang av problemstillinger knyttet til ytringsfrihet og akademisk frihet. Her ble det vist til at Grunnloven § 100 setter grenser for adgangen til å gripe inn mot ytringer ved straff og andre sanksjoner. Ytringer av politisk, samfunnsmessig, moralsk eller kulturell art er vernet av tredje avsnitt som sier at «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Utsagn fra en forsker – enten dette fremkommer i undervisning eller i en publikasjon – vil omfattes av dette vernet.

Videre vil jeg vise til høyesterett som har uttalt at ytringsfriheten, slik dette kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål. Høyesterett uttaler blant annet at "[d]en frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn". Å nekte en person retten til å uttale seg, er derfor ikke i tråd med ytringsfriheten eller akademisk frihet. Jeg har som politiker sagt at jeg er dypt uenig med Aksel Braanen Sterris resonnement, men det er en vesensforskjell på å være uenig i et standpunkt og det prinsipielle spørsmålet om akademisk frihet og ytringsfrihet mer generelt.