Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:1383 (2016-2017)
Innlevert: 26.06.2017
Sendt: 27.06.2017
Besvart: 05.07.2017 av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner

Ulf Leirstein (Uav)

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): Vil kommunal- og moderniseringsministeren ta initiativ til å opprette et utvalg med sikte på å ansvarliggjøre offentlige organer som begår klare tjenesteforsømmelser, slik at slike alvorlige tjenesteforsømmelser får større konsekvenser enn i dag?

Begrunnelse

Å treffe byråkratiet som grunneier og menigmann i uenigheter er en «risikosport» med muligheter for store økonomiske belastninger.

Det er slik at staten ofte ikke nøler med å avgjøre slike uenigheter i rettssystemet med påfølgende risiko for saksomkostninger for den private part.

Om den private part skulle vinne saken mot staten, vil likevel en rettsprosess ofte ta både måneder og år. Om saken blir avgjort til oppsitter/grunneiers fordel og de blir tilkjent en erstatning, er det likevel sjelden offentlige etater stilles til ansvar utover dette.

I saker hvor staten (f.eks. SVV) har gjort store feil innen prosjektering og utførelse ser det ut som om dette ikke får konsekvenser for de som har gjennomført et slikt prosjekt.

Et eksempel er en sak på E-18 i Eidsberg kommune (Trarabekken), hvor samfunnet er påført om lag 30 millioner i unødige kostnader. Saken ble løst etter lengre tids konflikt mellom grunneier og SVV.

I dag finnes det ikke noe organ som ettergår slike saker, og spørsmålsstiller er av den oppfatning at grov tjenesteforsømmelse bør få konsekvenser, også for offentlige etater.

I kommuner, fylker og på Stortinget finnes det ulike former for kontrollkomiteer, men for de offentlige tjenestene kan spørsmålsstiller ikke se at det finnes noe slikt kontrollorgan.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Det er i dag en rekke lover og regelverk som regulerer statsansattes arbeid. De viktigste er offentleglova, forvaltningsloven, arkivloven, økonomiregelverket i staten og instruks om utredning av statlige tiltak (utredningsinstruksen). De tre førstnevnte er lover, de to siste er instrukser staten har pålagt seg selv. Økonomiregelverket regulerer bl.a. hvordan etatsstyring skal foregå, mens utredningsinstruksen regulerer hvordan et problem og tiltak skal utredes og beskrives før et prosjekt i igangsettes. Felles for de nevnte regelverkene er de ikke har sanksjonsparagrafer.

Dersom det skulle være et ønske om at personer eller organer bør ansvarliggjøres i større utstrekning enn i dag, mener jeg dette fortsatt bør skje ved bruk av allerede

etablerte institusjoner. Det finnes alt i dag en rekke organer som kan bidra til slik ansvarliggjøring. Den enkelte arbeidsgiver har her selv en oppgave. Forvaltningsorganer som Statens vegvesen er underlagt overordnet styring og kontroll, også politisk (fra ansvarlig statsråd), om nødvendig og ønskelig. Det finnes dessuten ulike mekanismer for ekstern kontroll. Som eksempel kan jeg nevne Sivilombudsmannen som skal «søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger» (sivilombudsmannsloven § 3). Riksrevisjonen skal, blant annet, gjennom den forvaltningsrevisjonen som den driver, «bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil» (riksrevisjonsloven § 4 fjerde ledd). Riksrevisjonens rapporter, som leveres til Stortinget, sikrer oppmerksomhet rundt feil som begås i den offentlige forvaltningen. Dette kan igjen gi grunnlag for ansvarliggjøring. Det finnes dessuten i dag mekanismer for ansvarliggjøring av enkeltpersoner. I de groveste tilfellene kan det bli spørsmål om straff ilagt av domstolene. Endelig kan det være grunn til å nevne den viktige jobben både mediene og politikere gjør for å bidra til oppmerksomhet rundt feil som gjøres og til at feilene kan få konsekvenser.

Jeg tror derfor det ikke er nødvendig å opprette et nytt permanent organ i tillegg til de instansene vi allerede har som skal ha som oppgave å ansvarliggjøre offentlige organer.

Det viktigste er likevel å hindre at slike forhold som Ulf Leirstein beskriver, oppstår.

Gjennom bedre forhåndsarbeid kan vi redusere faren for at resultatet av tiltak som det offentlige iverksetter, får andre utfall enn ønsket for enkeltpersoner eller virksomheter. Regjeringen har revidert utredningsinstruksen, noe som vil bidra til at tiltak som igangsettes er tilstrekkelig godt utredet.