Svar
Ine Eriksen Søreide: Jeg viser til brev fra Stortingets president av 7. september 2017 med spørsmål fra stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt om hvilke konkrete endringer Storbritannia og Nederland har gjennomført, for i større grad å utføre tungt vedlikehold på sine nye F-35-kampfly nasjonalt og altså ikke hos italienske FACO. Videre spør Huitfeldt hvilket handlingsrom norske myndigheter har for av hensyn til nasjonal beredskap og i større grad å foreta tungt F-35-vedlikehold for våre kampfly i Norge.
Da F-35 ble valgt som nytt kampfly i 2008, var dette begrunnet med at det best tilfredsstilte kravene til operativ og teknisk ytelse, samt at det ble vurdert å ha de laveste investerings- og levetidskostnadene. En viktig faktor for å oppnå dette var at anskaffelsen blir gjort gjennom et flernasjonalt partnerskap som etablerer en felles, global løsning for drift og vedlikehold av flyene.
I det flernasjonale F-35-partnerskapet er det lagt til grunn et to-nivå-vedlikeholdskonsept. Skillet går mellom hva Luftforsvaret skal ivareta på brukernivå og hva partnerskapet gjennom felles industriløsninger skal ivareta på vegne av hvert enkelt partnerland. Dette innebærer at det etableres felles vedlikeholdskapasitet i partnerskapets regi for vedlikehold på depotnivå og oppgraderinger av F-35. Denne kapasiteten dimensjoneres for å ivareta partnerskapets behov i fred, krise og krig, der industrien iht. partnerskapsavtalen må konkurrere seg til oppdrag. På denne måten oppnås gode og kostnadseffektive løsninger.
I Prop. 73 S (2011-2012) redegjorde Regjeringen Stoltenberg II for planene knyttet til logistikk og vedlikehold av F-35. I denne proposisjonen fremgår blant annet følgende: «Logistikk på brukernivå regnes som kjernevirksomhet for Forsvaret, og skal i utgangspunktet ivaretas av personell tilsatt i Forsvaret. Tyngre vedlikehold på depotnivå vil for F-35 bli gjennomført av industrien gjennom den flernasjonale løsningen [...] Forsvaret skal i høyest mulig grad tilrettelegge for og utnytte effekten av flernasjonalt samarbeid innenfor logistikkstøtte for de nye kampflyene.» Et samlet storting ga gjennom sin behandling av Innst. 388 S (2011-2012) sin tilslutning til denne vedlikeholdsløsningen. Komiteen viste til at «…et justert operasjonsmønster, økt bruk av simulatortrening og en nasjonal logistikkløsning som, sammen med en utstrakt bruk av flernasjonalt samarbeid, kosteffektivt skal ivareta Norges behov, har resultert i en oppdatert antallsvurdering som viser et behov for 48 operative fly pluss fire fly for treningsformål». Komiteen sa videre at den «er kjent med at nytt kampfly, taktisk transportfly og maritime helikoptre har ytelsesbaserte logistikkløsninger, som innebærer at en større del av forsyningskjeden og deler av vedlikeholdet gjennomføres i regi av leverandør eller partnerskap inngått i forbindelse med anskaffelsen av systemet. Komiteen støtter at de mulighetene som ligger i å samarbeide med eksterne aktører, herunder industrien og forsvarssektoren i andre land, utnyttes i størst mulig grad for å gi tilstrekkelig operativ evne og kostnadseffektiv drift.» Det er for øvrig ikke noe nytt at Forsvaret benytter verkstedkapasitet lokalisert utenlands. Gjennom levetiden til F-16 har både tyngre vedlikehold og modifikasjonsprogrammer vært gjennomført i bl.a. Nederland og Belgia.
I tråd med det overordnede drifts- og vedlikeholdskonseptet for F-35, er Italia ved FACO valgt som hovedleverandør for skrogvedlikehold og modifikasjoner av F-35 på depotnivå i Europa. FACO vil være tilgjengelig for skrogvedlikehold for alle nasjoner som bruker F-35 i Europa.
Eventuell underkapasitet ved FACO skal dekkes gjennom den kapasitet Storbritannia etablerer primært for å dekke egne nasjonale krav. Tilsvarende er Norge gjennom AIM, sammen med Tyrkia og Nederland, valgt som leverandør av motorvedlikehold til F-35 på depotnivå. AIM har her fått tildelt en stor og viktig oppgave, noe som er muliggjort gjennom aktiv støtte fra regjeringen.
Noen nasjoner har av ulike årsaker valgt å etablere nasjonale kapasiteter utover vanlig brukervedlikehold. Forsvarsdepartementet er kjent med at Nederland og Storbritannia helt eller delvis selv etablerer kapasitet for depotnivåvedlikehold for å dekke egne nasjonale krav. Hvilket rasjonale disse nasjonene har for kravene er ikke kjent for Forsvarsdepartementet.
Nederland har valgt å etablere en nasjonal vedlikeholdskapasitet utover brukernivå. Dette er et unikt krav de selv skal finansiere. For det tunge vedlikeholdet av F-35 vil også Nederland benytte seg av fellesløsningen gjennom FACO i Italia. Hvilke arbeidsoppgaver nederlenderne skal utføre selv, og hvilke som skal utføres som del av fellesløsningen, er etter det vi kjenner til ennå ikke avklart.
Storbritannia har valgt ut deler av vedlikeholdsløsningen for F-35 som nasjonalt unik og vil etablere og finansiere depotnivåkapasitet for å gjennomføre disse nasjonalt. Der den globale løsningen tilfredsstiller Storbritannias krav, vil de benytte seg av denne. Hvilke oppgaver de vil gjennomføre nasjonalt er ikke offentlig informasjon.
Dette innebærer at selv om begge disse nasjonene vil utføre vedlikeholdsoppdrag utover brukernivå i egen regi, og dermed ikke som del av partnerskapets felles vedlikeholdsløsning, vil begge nasjonene også benytte seg av vedlikeholdskapasitet på depotnivå innenfor både skrog og motor, utført i andre land. For eksempel er det forventet at motorer som har vært i britisk bruk vil bli vedlikeholdt i det norske motordepotet i regi av AIM og at modifikasjoner på nederlandske fly gjennomføres på FACO i Italia.
Dersom en nasjon ønsker å etablere egne kapasiteter, av beredskaps- eller andre hensyn, må de selv betale kostnaden både for å investere i etableringen og å opprettholde en slik kapasitet gjennom levetiden for F-35. En slik nasjonal kapasitet kan ikke påregne å få oppdrag fra andre partnerland, kun volum tilknyttet egen flyflåte og aktivitet.
Forsvarsdepartementet har ikke vurdert det til å være nødvendig eller økonomisk ønskelig å bruke ressurser på å etablere egne nasjonale løsninger der det finnes fellesskapsløsninger som fullt ut dekker våre krav, inkludert nasjonale beredskapsbehov. Dette er den samme vurderingen som den forrige regjeringen la til grunn i Prop. 73 S (2011-2012), og som Stortinget sluttet seg enstemmig til. Dersom norsk industri kan levere kostnadseffektive løsninger i F-35s levetid, vil Forsvarsdepartementet vurdere dette ut i fra et helhetlig perspektiv. Norske myndigheter arbeider aktivt for at norsk industri skal vinne innpass i konkurranse om vedlikeholdsoppdrag innenfor rammen av partnerskapets vedlikeholdsløsning.