Trygve Slagsvold Vedum (Sp): I Dagsrevyen 21 den 17.1.18 sa statsråden; «Vi er nødt til å få en avklaring i reservatet. Og så må vi tenke kreativt for å redusere konfliktnivået, for det er for høyt konfliktnivå når det gjelder rovdyrpolitikken i Norge». Det er bra at statsråden ser at konfliktnivået er for høyt, men bruken av ordet «reservat» er ikke konfliktdempende.
Innser statsråden at det var uheldig å bruke et slikt ord når målet er å dempe konfliktnivået og at bruken av et slikt ord ikke er i tråd med stortingsflertallets syn?
Begrunnelse
Stortinget vedtok et nytt ulveforlik forsommeren 2016. Forliket ble etterfulgt av store demonstrasjoner utenfor Stortinget vinteren 2016/2017 med krav om at Stortingets vedtatte politikk og intensjoner måtte følges opp. Dette ble også debattert flere ganger i Stortinget vinteren og våren 2017. Stortinget var da svært tydelige på at ulvesona IKKE skulle utvikles til å bli et reservat og at folks livskvalitet og andre interesser enn bare tap av husdyr også skulle ha veie tungt i avgjørelsen om uttak. Uansett var Stortinget svært tydelig i innst. 330S (2015-2016) der man skriver at «bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak». Det å skape tillit til at bestandsmålet skal innfris er helt sentralt for både å dempe konfliktnivået og avverge at noen føler at de bor i et reservat der alle andre interesser skal vike for en russisk, innvandrende ulv.
Konfliktnivået er høyt. Det kan ikke forundre noen. Realitetene i denne konflikten er at det er et stort, uberørt flertall som har vedtatt at et mindretall av befolkningen skal leve med ulv tett innpå seg. Ulvesona gjør at de selv føler seg trygge på at de selv aldri får dette tett på seg. Ulvepolitikken sliter med troverdigheten rent generelt grunnet faglig uklarhet på opprinnelse og uenighet mht. om den ulven vi nå har er en art vi ihht. Naturmangfoldloven og definisjonen av fremmede arter, har ansvar for eller ikke. Statsråden må innse at ulvekonflikten er langt mer enn bare tapte husdyr. Husdyr finnes ikke mer i de sentrale deler av ulvesona som har levd med belastningen lengst. Der er beiterettighetene beslaglagt uten kompensasjon. Der er alt fra tapt livskvalitet i form av frykt og at f.eks. barn ikke bruker utmarka fritt lenger til jakt og trussel mot hund en sterk driver av konflikten. For hver gang statsråden gjentar at tap av husdyr er minimalt, strør han sand i alle disse sårene og forsterker konfliktnivået.