Skriftlig spørsmål fra Sandra Borch (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1696 (2017-2018)
Innlevert: 30.05.2018
Sendt: 31.05.2018
Besvart: 05.06.2018 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen

Sandra Borch (Sp)

Spørsmål

Sandra Borch (Sp): Hvordan tenker statsråden en i praksis skal sjekke genetisk status, og vil dette påvirke tiden det tar fra skade oppstår til fellingstillatelse kan gis?

Begrunnelse

Jeg viser til brev datert 24. april 2018 fra Miljødirektoratet. Her står det blant annet at fylkesmennene må gjøre vurderinger av skadefelling av streifulver som dukker opp utenfor ulvesona i forkant av beitesesongen. Det står at fylkene må avklare individenes genetiske status i forkant av fellingsforsøk.

Ola Elvestuen (V)

Svar

Ola Elvestuen: Den sør-skandinaviske ulvebestanden lider av ekstrem innavl. Det er liten grad av genetisk variasjon i bestanden og i gjennomsnitt er ulvene på nivå med søskenslektskap. Innavl gjør at dårlige gener føres videre. Dette kan føre til reduksjon av ulvens reproduseringsevne samt at ulvens overlevelse blir dårligere. På sikt er dette en alvorlig trussel mot den sør-skandinaviske ulvebestanden. Den sør-skandinaviske ulvebestanden er liten og isolert. Få ulver fra den større finsk-russiske bestanden lykkes med å vandre inn, etablere seg og reprodusere. For at bestanden fortsatt skal kunne forvaltes på om lag samme nivå som i dag er det en forutsetning at det jevnlig kommer inn nye finsk-russiske ulver som sprer sine gener i bestanden. Norge og Sverige utarbeidet i 2012 felles retningslinjer om at genetisk verdifulle ulver så langt som mulig skal unntas fra felling. Det er viktig at vi gjør det vi kan for å verne om de enkeltindividene som har en særskilt viktig genetisk verdi. På bakgrunn av dette har jeg bedt rovviltforvaltningen å søke og avklare individenes genetiske status i forkant av fellingsforsøk. I praksis betyr dette at forvaltningen må bruke ressurser på å spore og samle inn DNA-materiale fra alle ulver som observeres, og sørge for hasteanalyser av slike prøver. Særlig viktig er dette i situasjoner hvor det vurderes felling av ulv. Forvaltningen har høy beredskap, og hvordan dette følges opp i praksis vil være situasjonsbetinget. Faktorer som kan spille inn i vurderingen er hvor lenge det er til sau slippes på utmarksbeite, om det allerede har oppstått større skader og muligheten for å avverge skader på andre måter. I forkant av beitesesongen for sau er det liten akutt fare for skade. I mange tilfeller vil det være mulig å følge opp slike ulver samtidig som det avventes resultater fra DNA-analyser. I andre situasjoner, for eksempel hvis store skader oppstår i områder med mye sau på utmarksbeite, kan det være større utfordringer med både å finne DNA-materiale og avvente analyseresultater. Det er derfor ingen absolutte krav om at en ulvs genetiske status skal være kjent før det kan tillates skadefelling. De ulike forhold må vurderes i hver enkelt situasjon, og forvaltningen har god kunnskap og lang erfaring med å vurdere slike saker. Mitt signal er at rovviltforvaltningen så langt det er mulig søker å avklare genetisk status i forkant av felling. Dette er i tråd med de felles retningslinjene som ble utarbeidet mellom norske og svenske myndigheter i 2012. Stortingsmeldingen om ulv som ble lagt fram for Stortinget i 2016 redegjør grundig for dette og er ikke noe nytt eller ukjent i forvaltningen av ulv.