Skriftlig spørsmål fra Jenny Klinge (Sp) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:1850 (2017-2018)
Innlevert: 15.06.2018
Sendt: 18.06.2018
Besvart: 22.06.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Jenny Klinge (Sp)

Spørsmål

Jenny Klinge (Sp): Hva har justisministeren tenkt å gjøre for å sikre at borgerne lettere kan få innsikt i gjeldende rett og for at pressen skal få tilgang til rettsavgjørelser og saksdokumenter for å utøve sin kontrollfunksjon, og kan det finnes en bedre løsning eller en annen innretning enn dagens kostbare løsning gjennom Lovdata Pro?

Begrunnelse

Domstolene avklarer hva som er gjeldende rett, men i dag er det ikke slik at alle dommene som er avsagt er offentlig tilgjengelig uten at man må betale for dette. Det er grunn til å problematisere dette, fordi det i en rettsstat bør være et mål at slike rettskilder er tilgjengelig for alle. Dette sikrer forutsigbarhet, at borgerne kan sette seg inn i sine rettigheter og plikter, og det bidrar til å øke tilliten til at vi har åpne og rettferdige rettsprosesser. Dette gjelder både for privatpersoner og for pressen. Norske medier har ikke råd til å gi alle journalistene sine abonnement på tjenesten Lovdata Pro, og dette begrenser muligheten til å føre løpende kontroll med domstolenes virksomhet.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: I en europeisk sammenheng er Norge ledende når det kommer til formidling av rettslig informasjon til befolkningen. Jeg har ingen innvendinger mot at spørsmål om tilgjengeliggjøring av rettskilder problematiseres, men jeg mener det er viktig å ha for øye at debatten dreier seg om kvaliteten og organiseringen av tjenestene samt budsjettmessige prioriteringer.

Lovene og forskriftene, som sammen utgjør den mest sentrale rettslige informasjonen, er tilgjengelig for enhver bl.a. gjennom Lovdatas nettsider. Nettsidene inneholder også oversettelser av sentral lovgivning til engelsk, og disse mener jeg bidrar særlig til økt rettssikkerhet. Nyere avgjørelser fra Høyesterett og lagmannsrettene, enkelte avgjørelser fra tingrettene, og utvalgte avgjørelser fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er også publisert på Lovdatas åpne nettsider. Høyesterett har publisert avgjørelsene sine på egne nettsider siden 2008. Det er videre verdt å trekke frem at rettsmøter som hovedregel er offentlige, og at allmennheten har rett på opplysninger om når og hvor rettsmøtene skal avholdes. Den enkelte kan også be om innsyn i en rettsavgjørelse hos domstolen som behandlet saken. Enkelte domstoler publiserer også avgjørelser av allmenn interesse på sine nettsider. Innsikt i historiske dokumenter, som f.eks. forarbeider til lovene, kan tilegnes gjennom Stortingets elektroniske arkiver, som strekker seg helt tilbake til 1814. Stortingets behandling av aktuelle saker kan også følges på Stortingets nettsider. Regjeringen har publisert forarbeidsdokumenter siden stortingssesjonen 1997–98, og en rekke dokumenter er dessuten tilgjengelige på Nasjonalbibliotekets nettsider. Dette mener jeg vitner om en god rettskildetilgang.

For at pressen skal kunne utøve sin kontrollfunksjon, er det i forskrift gitt særregler om pressens tilgang til rettsavgjørelser og saksdokumenter. Den enkelte domstol plikter f.eks. å sette avgjørelser og saksdokumenter inn i pressemapper, og pressen har tilgang til en mer detaljert liste over berammede saker enn den enkelte borger. Alt i alt kan jeg ikke se at medienes kontrollfunksjon er under press, og tillitsundersøkelser viser at domstolene har høy tillit i befolkningen.

Alternativer til dagens løsning for tilgjengeliggjøring av rettslig informasjon er, slik jeg ser det, at tjenestene som inngår i abonnementstjenestene til f.eks. Lovdata Pro eller Gyldendal Rettsdata helt eller delvis finansieres gjennom statsbudsjettet, eller at det utvikles egne publiseringskanaler. Finansiering gjennom statsbudsjettet vil medføre en betydelig ekstrakostnad for staten, og disse kostnadene må prioriteres mot andre viktige formål. Jeg mener dagens ordning er god, og jeg tror den gjeldende innretningen bidrar til bedre innovasjons- og omstillingsevne enn alternativene. Stiftelser som Lovdata har særlige insentiver til stadig å forbedre produktene sine og utvide produktkatalogen, og det er også redaksjonelle fordeler med at Lovdata er uavhengig av statsapparatet. Uavhengighet fra både den utøvende makt og fra rent kommersielle interesser var et viktig motiv for at stifterne i sin tid valgte å organisere Lovdata nettopp som en uavhengig stiftelse, og ikke som et aksjeselskap eller som en del av statsadministrasjonen. Når man tar i betraktning at Lovdata er ledende innenfor sitt område i Europa, og at Lovdata har snart 40 års erfaring med formidling av rettslig informasjon, anser jeg det som lite sannsynlig at en annen organisering enn dagens vil bidra til en bedre tjeneste for publikum.

Jeg vil til slutt minne om at stiftelsen Lovdata mottok rettssikkerhetsprisen fra Norges Juristforbund i 2016 for nettopp arbeidet med å styrke rettssikkerhet og likhet for loven, bidrag til økt forståelse for og innsikt i regelverket, og for formidling av kunnskap om rettsregler og praksis, også utenfor profesjonelle kretser.