Skriftlig spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:2141 (2017-2018)
Innlevert: 29.08.2018
Sendt: 29.08.2018
Besvart: 12.09.2018 av helseminister Bent Høie

Audun Lysbakken (SV)

Spørsmål

Audun Lysbakken (SV): Helse Sør-Øst oppgir på sine sider at de kjøper eksterne helsetjenester for fire milliarder kroner, har statsråden oversikt over hvor mange av disse tjenestene helseforetaket kunne gjort selv til en billigere penge, basert på enhetskostnadene ved behandling?

Begrunnelse

I Aftenposten 29.08.2018 kommer det fram at privat kjøp av våt ADM-behandling har kostet skattebetalerne store summer som offentlige sykehus kunne gjort mye billigere.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Innledningsvis vil jeg vise til at det anbudet som representanten Lysbakken tar opp ble inngått under Stoltenberg II-regjeringen, da Jonas Gahr Støre var Helse- og omsorgsminister. Avtaleperioden har gått ut og Helse Sør-Øst RHF har nå inngått en ny avtale hvor prisen er vesentlig redusert.
Regjeringens mål er pasientens helsetjeneste. I dette ligger blant annet at pasienten skal ha valgfrihet til å velge det tilbudet som passer best. Regjeringen har innført fritt behandlingsvalg. Fritt behandlingsvalg åpner for at pasienter kan velge å få behandling hos godkjente private aktører på det offentliges regning. Jeg minner likevel om at pasientene fortsatt skal rettighetsvurderes i de offentlige sykehusene, slik at pasienter som benytter fritt behandlingsvalg hos private tilbydere uansett hadde hatt rett til helsehjelp i den offentlige spesialisthelsetjenesten. Forskjellen er økt valgfrihet og kortere ventetid.
Bruken av private leverandører skal være et supplement til de offentlige tjenestene og være basert på fortløpende vurderinger hvor befolkningens behov vurderes opp mot helseforetakenes kapasitet. Når private institusjoner tilbyr samme tjeneste med høy kvalitet, men med kortere ventetid, mener jeg at den kapasiteten bør utnyttes.
Helse Sør-Øst RHF, i likhet med de øvrige regionale helseforetakene, kjøper en rekke tjenester innenfor somatikk, psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, rehabilitering med videre. Når helseforetakene for eksempel ikke leverer tilstrekkelig volum av våt AMD-behandling, så må det regionale helseforetaket vurdere bruk av private tjenesteytere for å kunne yte forsvarlige helsetjenester til denne aktuelle pasientgruppen.
Det er vanskelig å sammenligne kostnader på behandling mellom den offentlige helsetjenesten og private leverandører. Imidlertid viser rapporten Pasientrettigheter og bruk av private kommersielle sykehus fra 2013 at oppnådde anbudspriser for dagkirurgiske operasjoner hos private tilbydere i gjennomsnitt for landet var 65 % av enhetsprisen i innsatsstyrt finansiering i 2010 og 2011. En av hovedforklaringene på dette er at private tilbydere ikke har akuttberedskap, men kun tar i mot elektive pasienter. Dette gir de private sykehusene større mulighet enn de offentlige til å strømlinjeforme behandlingsaktiviteten og dermed redusere kostnadene.
Det vil også være slik at priser som oppgis av helseforetakene kan være basert på vilkår som ikke er sammenlignbare med vilkår de private leverandører legger til grunn i sine anbud, som for eksempel ulike legemiddelkostnader, bruk av personell mv. Prisforskjeller må også vurderes ut fra en situasjon hvor en privat leverandør må dekke inn alle kostnader gjennom prisen på behandlingen, inkludert kostnader til investeringer, drift og vedlikehold av utstyr og bygg.
Jeg vil avslutningsvis si at det er mitt inntrykk at de regionale helseforetakene har et godt regime for oppfølgning av de avtaler som inngås med private helsetilbydere. Dette er viktig for å sikre at de til enhver tid gjeldende avtaler både gjennomføres på en økonomisk gunstig måte, og at det er god kvalitet på tjenestene som ytes til befolkningen.