Begrunnelse

Under krigen i Libya sto NATO og Norge på samme side som en rekke arabiske islamistdiktaturer og islamistiske opprørsgrupper. En av de viktigste aktørene på bakken i Libya i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN, og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve al-Qaida. Al-Qaida holdes ansvarlig for terrorangrepet mot USA i 2011 og en rekke andre terrorangrep mot sivile i Midtøsten og Europa. Likevel ble Belhadj fra den libyske al-Qaida-organisasjonen LIFT utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder da opprørsgruppene han ledet erobret Tripoli i samarbeid med NATO. Det er først og fremst det libyske folket som lider av at terrorister fra al-Qaida, IS og beslektede grupper fikk maktposisjoner, våpen og penger i Libya. Men i årene etter NATO-aksjonen har terroristene brukt Libya som plattform for å slå til i hele Midtøsten, store deler av Afrika og også i Europa. Minst tre terrorangrep i Tyskland og England skal ha blitt utført av terrorister med forbindelser til Libya. For å lære av Norges deltakelse NATOs intervensjon i Libya, er det viktig å ta i betraktning konsekvensene av krigen både i og utenfor Libya. Det er viktig å evaluere i hvilken grad Norges NATO-allierte, som hadde ledende roller i krigen, ga Norge riktig informasjon om forhold som var avgjørende for resultatet av krigen, deriblant hvilke krefter Norge var med på å hjelpe ved å intervenere på opprørernes side i Libya.
Den sittende regjeringen har ved flere anledninger uttalt at den stoler på opplysninger fra Norges NATO-allierte. En slik tillit forutsetter at det bringes på det rene hvorvidt NATO varslet Norge eller ikke, om at en kjent kommandant fra al-Qaida var leder for den militære bakkekampanjen for å erobre hovedstaden Tripoli, som Norge og NATO støttet fra luften.