Svar
Iselin Nybø: Den norske publiseringsindikatoren brukes i de tre finansieringssystemene for rammebevilgningen til universiteter og høyskoler, forskningstilskuddet til de regionale helseforetakene og basisbevilgningen til forskningsinstitutter. Publiseringsindikatoren dokumenterer forskningsaktiviteten ved institusjonene, og gir et insentiv for å bedre resultatene fra den vitenskapelige publiseringen, men utgjør ikke et sentralt grunnlag for prioriteringer. Regjeringens prioriteringer i forskningspolitikken er lagt frem i Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028, og disse bygger på et bredt grunnlag av erfaringer, utredninger og innspill fra eksterne. Viktige prioriteringer skjer også videre i Forskningsrådets programmer og i forskningsinstitusjonenes egne strategier.
Samlet sett omfatter publiseringsindikatoren 1,6 prosent av rammebevilgningene til universiteter og høyskoler i 2019. For alle de statlige lærestedene utgjorde midlene omfordelt basert på publikasjoner under en tredjedels prosent av bevilgningen året før, og for tre av fem institusjoner utgjorde omfordelingen under 0,1 prosent av bevilgningen. Selv om indikatoren insentiverer den vitenskapelige publiseringen, gir den altså en svært begrenset kvantitativ omfordeling av forskningsbudsjettene.
Jeg er heller ikke enig med påstanden i intervjuet spørsmålet viser til, om at indikatoren teller kvantitet og ikke kvalitet. Ved innføringen var det et viktig hensyn at systemet burde oppmuntre til publikasjoner på et særlig høyt nivå, og ikke stimulere en forflating av den vitenskapelige publikasjonen. Dette ivaretas av indikatorens inndeling av publikasjonskanalene i to nivåer, hvor det gis høyere uttelling for publikasjoner i de mest anerkjente og prestisjefylte kanalene. Den økonomiske uttellingen i publiseringsindikatoren er på denne måten ikke i motstrid med hva som for øvrig gir forskere anerkjennelse i akademia, hvor man belønnes både for kvantitet og kvalitet.
Spørsmålet om økonomisk uttelling i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler for lærebøker og andre former for forskningsformidling har vært utredet flere ganger. To utvalg nedsatt av Universitets- og høgskolerådet på oppdrag fra departementet leverte rapportene «Sammen om kunnskap» og «Sammen om kunnskap II» i henholdsvis 2005 og 2006. Forslagene fra sistnevnte ble sendt på høring, og konklusjonen av høringen ble formidlet i St.meld. nr. 7 (2007–2008) Statusrapport for Kvalitetsreformen i høgre utdanning. Beslutningen om å da ikke innføre en komponent i finansieringssystemet for formidling var begrunnet i problemene med å måle en så mangeartet virksomhet i noen få indikatorer, at resultatene av virksomheten er vanskelig å måle i utgangspunktet, og av rapporteringsomfanget en slik komponent ville kreve. Jeg har ingen umiddelbare planer om å gjøre en ny vurdering av dette.
I 2016 leverte Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) en utredning på oppdrag fra departementet om muligheten for å innføre en indikator for en mer avgrenset del av formidlingen, nemlig formidlingsaktiviteter som er fagfellevurderte. På bakgrunn av anbefalingene i utredningen, tilrådde departementet i Prop. 1 S (2016–2017) for Kunnskapsdepartementet at en slik indikator ikke blir innført. Det ble begrunnet blant annet i at en slik fagfellevurdert formidling utgjør en svært liten del av formidlingen fra universiteter og høyskoler, og at den aktiviteten som finnes, er svært skjevfordelt mellom fagområder og institusjoner, som gjør det lite egnet som en felles budsjettindikator. Den samme NIFU-utredningen vurderte også den nasjonale støtteordningen for lærebøker for høyere utdanning, og fant at denne er viktig for formålet og drives effektivt. Anbefalingen fra evalueringen om å videreføre støtten på samme nivå er fulgt opp av Kunnskapsdepartementet.
At finansieringssystemet ikke har noen indikatorer for annen formidling enn vitenskapelige publikasjoner, betyr ikke at slik forskningsformidling ikke er viktig. Siden innføringen har departementet vært tydelig på at finansieringssystemet bare er ett av flere virkemidler for styringen av sektoren. Det er et grovmasket system som dekker de områdene som egner seg for resultatindikatorer på tvers av en mangfoldig sektor, og skal ikke stimulere alle oppgaver institusjonene har. Formidling er en oppgave som institusjonene er pålagt i universitets- og høyskoleloven, på linje med utdanning og forskning. Vi har ingen indikasjoner på at oppgaven ikke tas alvorlig. Hvert år registrerer forskere ved universiteter og høyskoler på helt frivillig basis mange tusen formidlingsbidrag i forskningsdokumentasjonssystemet Cristin.
Når det gjelder økonomisk uttelling av formidlingsaktiviteter, utover den nasjonale støtteordningen for lærebøker og de privatøkonomiske insentivene til slike utgivelser, bør man også se hen til de indirekte effektene i finansieringssystemet. I motsetning til publiseringsindikatoren som påvirker en svært begrenset del av institusjonenes bevilgninger, utgjør indikatorene for kandidater og studiepoeng 26 prosent av rammebevilgningene til universiteter og høyskoler i 2019. En god formidlingsvirksomhet som styrker institusjonenes synlighet og status i allmennheten, kan også tenkes å gjøre lærestedene mer attraktive for studenter, og dermed indirekte gi økonomisk uttelling gjennom disse indikatorene. Den samme betraktningen kan også gjelde for visse typer eksterne inntekter, som også belønnes ekstra i rammebevilgningen gjennom finansieringssystemet fra 2017 av.