Begrunnelse

Det har blitt lagt fram fleire rapportar og analyser av politireforma, og av gjennomføringa av denne. Noko som har blitt gjentatt fleire gonger - og som mellom anna har kome fram i fleire spørjeundersøkingar i politiet - er at mange av dei tilsette i politi- og lensmannsetaten ikkje har trua på at politireforma vil føre til eit forbetring av beredskapen, kontakten med publikum og så vidare. Justisministeren har sjølv sagt at han vil leggje frem justeringar av reforma i ei stortingsmelding no til hausten.
Ein organisasjonsrådgjevar og førstelektor i endringsleiing ved Universitetet i Stavanger har i eit innlegg hos Politiforum 5. mai i år skrive godt om politireforma og det å involvere tilsette i omstillingsarbeid, under tittelen «Når de ansvarlige fornekter at omstillingen går dårlig». Eg tilrår å lesa heile saka, men nokre viktige delar eg vil trekkje fram er:
«Den reformen der det synes å være størst sprik mellom den utførende tjenesten og det ansvarlige direktoratet, er nærpolitireformen. Her er det gjennom hele prosessen dokumentert at bakkemannskapet ikke har tro på reformen. Verre er det at etatens ledere nedover i organisasjonen også vender tommelen ned (…) Hvorfor har ikke deres virkelighetsforståelse vunnet fram?»
«Når ledelsen har vedtatt suksess, enten det er i privat eller offentlig virksomhet, er det ubehagelig å rapportere om forhold som ikke fungerer. Det kan også medføre personlige kostnader at man sier ifra om at nå er vi på feil spor. Det er lett å stemples som illojal, følelsesridd, egenkakemeler, sabotør eller omkampskverulant»
«Kanskje er det noe å lære av virksomheter som lever av kreativitet. Her må det være «kultur for» skapende motstand. Det betyr å behandle motsetninger og kritikk konstruktivt for å utfordre vedtatte sannheter og svakt fundamenterte ideer, og ikke som støy man vil unngå. Dyrker man skapende motstand vil man i det minste kunne forhindre at det settes i gang kostbare prosjekter som ikke har livets rett.»
Eg har fleire gongar tatt til orde for at kritiske røyster i politiet må få sleppe fram, og at både politimeistrane, politidirektøren og regjeringa burde setje pris på innspel som faktisk kan føre til forbetringar og nødvendige endringar. Det er dessverre mange politifolk som opplever det som vanskeleg å uttala seg kritisk til dei pågåande endringsprosessane, sjølv om dei har sterke meiningar om politiske grep som er feil for etaten. Det er politifolk som har det beste utgangspunktet for å seie noko om på kva område vi er på riktig veg og kva for endringar som slår uheldig ut og dermed må gjerast noko med. Om konstruktiv kritikk og innspel faktisk blir lytta til og følgt opp, er eg overtydd om at dette vil føre til eit betre politi. Det er lett som leiar anten i politietaten eller som justisminister å seie at det ikkje finst nokon fryktkultur som hindrar folk i å uttale seg, men spørsmålet er om det reelt blir lagt til rette for å koma med kritikk og innspel utan at dette skal skaffe folk problem i ettertid. Ein måte å faktisk vise at innspela blir sett på som verdifulle og tatt seriøst, er å inkludere ei breidde av dei tilsette i arbeidet når det no er varsla at det skal gjerast endringar i reforma.