Skriftlig spørsmål fra Tore Hagebakken (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1858 (2019-2020)
Innlevert: 09.06.2020
Sendt: 09.06.2020
Besvart: 12.06.2020 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Tore Hagebakken (A)

Spørsmål

Tore Hagebakken (A): I Randaberg kommune planlegges det å legge ned bofellesskap for innbyggere med utviklingshemming og samle dem i et planlagt nytt bofellesskap med 21 beboere.
Hva gjør eller planlegger regjeringen å gjøre for å stanse reinstitusjonaliseringen av mennesker med utviklingshemming?

Begrunnelse

Den aktuelle saken i Randaberg er ikke unik. Lignende saker kan en finne mange steder i landet og reinstitusjonaliseringsprosessen har pågått lenge.
I 2007 kom Sosial- og helsedirektoratet med rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det til» som viste at utviklingen gikk i motsatt retning av de nasjonale politiske målsetningene for boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemming. Det ble i stor grad bygget store og institusjonspregede bofellesskap. Forskerne Söderström og Tøssebro publiserte en rapport i 2011 som viste at utviklingen begynte å gå i feil retning fra slutten av 1990-tallet og at utviklingen var blitt verre over tid.
I 2011 var jeg saksordfører for et representantforslag fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden om å nedsette et offentlig utvalg som skal følge opp ansvarsreformen. En enstemmig helse- og omsorgskomite konstaterte at utviklingen gikk i feil retning. Blant komitemerknadene, kan nevnes:

«Komiteen er særlig bekymret for tendensen til å bygge stadig større omsorgssentra som via en pleiebase skal gi tjenestetilbud til mennesker med utviklingshemning og andre grupper. I den forbindelse vil komiteen vise til viktigheten av at Husbankens virkemidler og regelverk understøtter målsettingen om frie og selvstendige liv. Komiteen mener prosjekter som klart avviker fra ansvarsreformens intensjon, ikke bør støttes.»

I all hovedsak finansieres byggingen av de store institusjonslignende bofellesskapene gjennom Husbankens investeringstilskudd for sykehjem og omsorgsboliger. Husbankens investeringstilskudd styres gjennom tildelingsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet.
I 2013 ratifiserte Norge FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD). Konvensjonens artikkel 19, pkt. a sier «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform».
Nå er det 13 år siden Sosial- og helsedirektoratet dokumenterte den uheldige utviklingen, ni år siden helse- og omsorgskomiteens merknader og syv år siden Norge forpliktet seg til å etterleve FNs funksjonshemmedekonvensjon. Det er på høy tid å iverksette effektive og egnede tiltak som sikrer at nasjonale politiske målsettinger og våre menneskerettslige forpliktelser på feltet etterleves.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg må innledningsvis understreke at jeg er svært opptatt av at barn og unge som trenger det får forsvarlige og gode bo- og tjenestetilbud. I regjeringens nasjonale strategi for boligsosialt arbeid Bolig for velferd (2014–2020), står det at flest mulig skal bo i eget hjem og motta tjenester der. Dersom det er behov for bistand fra kommunen til å skaffe bolig, er det et mål at alle skal kunne bo i ordinære bomiljøer og ha like muligheter til å leve selvstendige og aktive liv. Strategien viser til at boliger som bygges med statlige tilskudd ikke skal ha institusjonslignende preg og at antall boenheter ikke skal være for stort. Boenhetene bør plasseres i ordinære bomiljøer, noe som er et viktig premiss for inkludering og deltakelse i samfunnet.

Det er et kommunalt ansvar å sørge for forsvarlige og gode helse- og omsorgstjenester til personer som har behov for dette. I tillegg til å ha det overordnede ansvaret for at de kommunale tjenestene ytes i tråd med lov, har kommunen også finansieringsansvaret for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Når det gjelder finansiering av bygninger og boliger kan kommunen finansiere dette selv eller for eksempel søke om investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser fra Husbanken.

Flere av vurderingsmomentene representanten viser til er blant annet innarbeidet i føringene for investeringstilskuddet. I Husbankens veileder for lokalisering og utforming av omsorgsbygg fremgår det at Barnekonvensjonen og FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal ligge til grunn for vurderinger og løsninger som velges. I samme veileder følger også klare anbefalinger om at det etableres små bogrupper, og hvordan private rom, fellesareal og uteområder bør utformes. I Husbankens forvaltning av investeringstilskuddet er det er etablert generelle anbefalinger om antall samlokaliserte boliger. Dette en del av vurderingen knyttet til krav om normalisering og integrering.

I den konkrete saken i Randaberg kommune som representanten Hagebakken har trukket frem, er jeg gjort kjent med at kommunen mottok tilskudd fra Husbanken i 2002 og 2005 til å etablere Vistestølen bofelleskap. Bofellesskapet har de senere årene blitt benyttet som sykehjem. Husbankens opprinnelige tilskudd ble i denne saken gitt før krav om normalisering og integrering var tatt inn i retningslinjene for investeringstilskudd, og Husbanken kan derfor ikke legge nye vilkår på hva bygget skal brukes til enn de som ble gitt i tilsagnet. Det er derfor som jeg har tatt opp innledningsvis opp til kommunen å velge hvordan de innretter sitt bo- og tjenestetilbud innenfor eksisterende regelverk.