Skriftlig spørsmål fra Mona Fagerås (SV) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:2744 (2019-2020)
Innlevert: 24.09.2020
Sendt: 24.09.2020
Besvart: 02.10.2020 av forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim

Mona Fagerås (SV)

Spørsmål

Mona Fagerås (SV): Hva koster praksis? I NOKUTs beregninger i "Kvalitet i praksis – utfordringer og muligheter" står det «Flere undervisere melder at det settes av færre ressurser enn det de anser som nødvendig for å drive en forsvarlig praksis».
Det store spørsmålet er egentlig hva koster det per dag hvor f.eks. en lærerstudent er i praksis, og er det tatt høyde for kostnadene til praksis i finansieringen?

Begrunnelse

Kvalitet i praksis. For studentene betyr hver dag i praksis mye. En god praksisopplevelse blir det snakket om, den trygger studenten i sitt valg av utdanning og bidrar til at ferdige kandidater søker på ledige jobber. Historier om dårlige praksisopplevelser sprer seg fort og kan gi hele tjenesteområder dårlig ry.
Gjennom prosjektet «Operasjon praksis» har NOKUT levert en rekke rapporter som gir en god oppsummering av velkjente og godt dokumenterte utfordringer knyttet til kvalitet i praksisstudiene
En av de tingene som likevel helt tydelig kommer frem er at underviserne melder at det settes av færre ressurser enn det de anser som nødvendig for å drive en forsvarlig praksis.
Dag Rune Olsen i Universitets og høyskolerådet har gjort dette regnestykket:

«La oss anta at en rimelig pris for tid brukt på et tjenestested til administrasjon og veiledning av en student i praksis, er 500 kroner per dag.»

Hvis dette er et reelt tall har Pedagogstudentene prøvd å gjøre noen beregninger på hvilke konsekvenserpraksisutgiftene i lærerutdanningene for barnehage og skole har for finansieringen av disse utdanningene.
For eksempel: Barnehagelærerutdanningen ligger i dag i finansieringskategori E som gir 40 150 kr i studiepoengtildeling pr. student i året. I barnehagelærerutdanningen skal man ha 100 dager praksis fordelt over 3 år. Dersom man legger til grunn av en dag i praksis koster 500 kr pr. student, vil praksisutgiftene utgjøre 16 667 kr, noe som gjør at de reelle rammene som er igjen, kun er 23 483 kr. Det betyr at barnehagelærerutdanningen i dag finansieres lavere enn kategori F, den laveste finansieringskategorien.
Gjør man tilsvarende regnestykke for de andre lærerutdanningene, ser man at praksisutgiftene til alle lærerutdanningene gjør at de reelt sett har en finansiering som ligger minst en finansieringskategori lavere enn den de er plassert i. For eksempel går grunnskolelærerutdanningene på masternivå fra kategori D til E, og praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) går fra kategori D til F.
NOKUT konkluderer med at praksis er en ressurskrevende læringsform for både UH-institusjonene og praksisfeltet. UH-institusjonene har behov for stor innsats i form av både arbeidskraft og økonomi for å sikre samarbeid med arbeidslivet, studentenes økonomiske og materielle behov i praksis, god oppfølging, kvalitetssikring av veiledning osv.
I profesjonsutdanninger som lærerutdanningene er praksis et bærende, men også kostbart element. Det er nødvendig å få oversikt over praksisutgiftene for å vurdere hvorvidt utdanningene har tilstrekkelige økonomiske rammer for å kunne tilby både utdanning og praksis med tilstrekkelig kvalitet, slik at studentene oppnår nødvendig læringsutbytte.

Henrik Asheim (H)

Svar

Henrik Asheim: Praksis kan defineres som en læringsaktivitet der studenter for korte eller lengre perioder er utplassert i en virksomhet, og er en studentaktiv læringsform som tradisjonelt har vært mest utbredt innen profesjonsutdanninger, men som er i ferd med å bli mer utbredt også i andre utdanninger. For profesjonsutdanningene utgjør praktisk kunnskap og ferdigheter en sentral del av det læringsutbyttet studentene skal oppnå i løpet av utdanningene. Våren 2021 skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans hvor praksis kommer til å bli et tema. Både hvordan vi kan sikre flere og bedre praksisplasser til de utdanningene som har krav om det i dag, men også hvordan vi kan sørge for at flere studenter ved studier som ikke nødvendigvis har praksistilbud i dag kan få en større tilknytning til arbeidslivet underveis i studiene.
Flere undersøkelser viser at både utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere anser økt bruk av praksis som viktig for å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Tilbakemeldinger viser også at studenter som har hatt praksisopphold i eksterne virksomheter, opplever dette som en verdifull læringsarena. Samtidig er det bred enighet om at praksis er en krevende læringsform med mange kvalitetsutfordringer, og at en rekke hensyn må ivaretas for å sikre et godt læringsutbytte for studentene.
Universiteter og høyskoler har i utgangspunktet stor frihet til å definere, organisere og tilpasse praksisstudier etter egne behov. Hvordan praksisopphold organiseres, varierer derfor fra institusjon til institusjon og fra et studieprogram til et annet. Studier viser blant annet at det er store ulikheter i hvordan studentene forberedes, veiledes og følges opp før, under og etter et praksisopphold. I tillegg kan både lengden på praksisen og antall praksisopphold variere fra et studieprogram til et annet. Ulik organisering gjenspeiler til en viss grad at ulike utdanninger har ulike formål, men også ulike formelle krav til praksis som læringsarena. Et hovedskille går mellom obligatorisk (forskriftsfestet) og frivillig praksis.
Universitetene og høyskolene mottar pengene fra Kunnskapsdepartementet som én samlet rammetildeling, og institusjonene har stort handlingsrom til å selv disponere ressursene for å nå de overordnede målene som er satt for virksomheten. Departementet gir ikke føringer for hvor mye som skal brukes på ulike utdanninger, eller for kostnadsfordelingen mellom teori- og praksisstudier. Rambøll Management kartla i 2007, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, praksis i førskolelærerutdanningen, allmennlærerutdanningen og praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). De faktiske kostnadene til praksis varierer og avhenger av organisering av praksisstudiene. Rapporten «Hva koster en student? En kostnadskartlegging av universiteter og høyskoler» (NIFU-rapport 2014:52) viser at det er stor variasjon i kostnadene mellom ulike institusjoner innenfor samme utdanning. Styret ved institusjonene har ansvar for hvordan ressursene disponeres, og for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet. Jeg ser derfor ikke grunn for å kreve rapportering fra institusjonene om de detaljerte kostnadene innenfor hver enkelt utdanning.
Innplasseringen av studieprogram i ulike finansieringskategorier bestemmer ikke hvor mye lærestedene skal bruke per student. Finansieringskategoriene brukes når departementet tildeler midler til utdanningskapasitet, og i den resultatbaserte uttellingen som følge av produksjon av studiepoeng og flere uteksaminerte kandidater. Ved innføringen av finansieringskategoriene, jamfør St.prp. nr. 1 (2001–2002), ble det tatt hensyn til hvordan studiene i gjennomsnitt var ressurskrevende i ulik grad både i form av infrastruktur og personell. Dette gjaldt blant annet grad av individuell veiledning, bruk av laboratoriepersonell og praksisundervisning. Utdanninger med praksisstudier er dermed innplassert i en høyere kategori enn teorifag. Det er viktig å understreke at finansieringssystemet som departementet bruker er ment for bruk på makronivå og ikke på mikronivå internt ved hver enkelt institusjon.
Uavhengig av utdanning forventer Kunnskapsdepartementet at utdanningsinstitusjoner og virksomheter som tar imot praksisstudenter samarbeider tett om studentenes læring, med sikte på å utvikle flere og bedre praksistilbud tilpasset de respektive studiers egenart. Dette forutsetter god dialog om partenes ansvar, roller og behov og en gjensidig forståelse av hva som er formålet med praksisen, hva studentene skal lære, og hvordan de skal lære dette. Universiteter og høyskoler nedlegger en stor innsats i form av både arbeidskraft og økonomi for å sikre samarbeid med arbeidslivet, samt god oppfølging, veiledning og kvalitetssikring av praksisstudier.