Morten Wold (FrP): Kan statsråden redegjøre for de operative og økonomiske konsekvensene av forsinkelsene i ubåtanskaffelsen innebefattet muligheten for garanterte konkrete og forpliktende industriavtaler tilsvarende kontraktsverdien før en kontraktsinngåelse slik Stortinget har forutsatt?
Begrunnelse
2. februar 2017 besluttet regjeringen at Norge skal gå sammen med Tyskland i et strategisk samarbeid om anskaffelse av nye ubåter. Stortinget godkjente ubåtanskaffelsen den 15. juni samme år med en kostnadsramme på 41370 millioner kroner. Planen var å få første ubåt levert fra midten av 2020-tallet og frem mot 2030. I den nye langtidsplanen, Prop. 14 S (2020-2021), skriver regjeringen at det først planlegges å innføre fire nye ubåter fra slutten av 2020-tallet.
Forsinkelsen medfører at dagens Ula-klasse undervannsbåter må holdes operative ut over opprinnelig levetid frem til nye ubåter kan være på plass. Slik vi forstår vil dette kreve oppdateringer av Ula-klassen utover det opprinnelig planlagte.
Utenriks- og forsvarskomiteen forutsatte i Innst. 381 S (2018-2019) at bindende avtaler mellom norske leverandører og Tyskland og/eller bindende avtaler mellom Forsvarsmateriell og ThyssenKrupp Marine Systems om industrisamarbeid skulle utarbeides og inngås parallelt med ubåtkontrakten.
I 1983 inngikk Norge og Tyskland en tilsvarende samarbeidsavtale om ubåtanskaffelse. Denne ble kraftig forsinket og vesentlig dyrere enn opprinnelig budsjettert. Teknisk Ukeblad kunne 7. oktober 2019 dessuten opplyse at det ikke forelå noen forpliktende industrisamarbeidsavtaler da man inngikk kontrakt om kjøp.
Ifølge Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening var resultatet at verken forventede økonomiske gevinster eller andre positive effekter av samarbeidet, ble realisert som forutsatt.