Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1448 (2020-2021)
Innlevert: 28.02.2021
Sendt: 01.03.2021
Besvart: 12.03.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Kan statsråden legge frem dokumentasjon som viser at Folkehelseinstituttets og SERAFs innsigelser mot rusreformutvalgets modell er feil?

Begrunnelse

Det er ingen uenighet i norsk politikk om at rusavhengige ikke skal straffes, men motta helsehjelp. Derimot er det langt mer omstridt når regjeringen foreslår å fjerne nærmest alle forpliktende sanksjoner for rekreasjonsbrukere av narkotika, samt frata politi og kommuner dagens muligheter til å hjelpe ungdom med begynnende rusproblemer gjennom forpliktende rusprogrammer.
Statsråden fremstiller det i flere sammenhenger som om det er tydelig bevist at avkriminalisering ikke fører til økt narkotikabruk. Da rusreformen ble lagt frem, hevdet han blant annet at bevisbyrden nå ligger på dem som er imot reformen.
Statsrådens fremstilling er basert på Rusreformutvalgets rapport (NOU 2017:26), som blant annet skriver følgende: «Forskningen gir ikke empirisk belegg for å anta at avkriminalisering av narkotikabruk, eller tilhørende befatning med narkotika til egen bruk nødvendigvis forårsaker nevneverdige endringer i prevalensen av bruk i befolkningen» (spørsmålsstillers understrekning).
På tross av at utvalget selv uttaler seg langt mer moderat enn rusreformens tilhengere i mediene, påpeker Folkehelseinstituttet at det er grunn til å tvile på antagelsen. FHI skriver at den er svakt vitenskapelig begrunnet, og at det ikke kan utelukkes at reformen vil føre til økt rus
Det nasjonale forskningssenteret SERAF ved Universitetet i Oslo påpeker at forbud på generelt grunnlag har en dokumentert allmennforebyggende effekt, forutsatt at det foreligger en reell risiko for sanksjoner ved å bryte forbudet. Senteret påpeker at «den forebyggende faktoren som i dag ligger i et forbud med risiko for sanksjon, fjernes, mens det ikke er noen konkret og kunnskapsbasert erstatning av det forebyggende virkemiddelet man legger opp til å fjerne».
I folkehelsepolitikken er føre-var-prinsippet sentralt. Det innebærer at man skal unngå store omveltinger, til fordel for trinnvise og mindre drastiske tiltak, særlig dersom kunnskapsgrunnlaget er usikkert eller omstridt. Når sentrale kunnskapsmiljøer påpeker store svakheter i antagelsen som rusreformen bygger på, er det altså statsråden som har bevisbyrden, og må dokumentere hvorfor han mener disse kunnskapsmiljøene tar feil.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Regjeringen har som mål å føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, en politikk som er i tråd med internasjonal ekspertise og som anbefales av sentrale FN-organer som FNs kontor for narkotika og kriminalitet, Verdens helseorganisasjon, FNs høykommisær for menneskerettigheter, Menneskerettighetsrådet og UNAIDS mfl.
Rusreformen vil ikke forhindre politiets rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid overfor barn og unge, men rusreformen bygger på en forutsetning om at det skal det være helse- og omsorgstjenestene, barnevernet og de sosiale tjenestene, eventuelt i samarbeid med spesialisthelsetjenesten – ikke politiet – som skal ha ansvar for å hjelpe unge med begynnende rusproblemer.
Det foreligger lite kunnskap om effekt av tiltak som er påtvunget, som for eksempel ruskontrakter, som jeg antar inngår i representantens uttrykk om «forpliktende» rusprogrammer. Slike kontrakter brukes i dag som vilkår ved straffereaksjonen betinget påtaleunnlatelse og omfatter rustesting, oftest i form av urinprøver. Prøvene må tas på en måte som sikrer at den ikke manipuleres, noe som forutsetter en svært streng og ubehagelig kontroll. At det foreligger en strafferettslig hjemmel forhindrer ikke at et slikt særlig inngripende tiltak oppleves krenkende, ikke bare for barn og tenåringer, men også for voksne. Den kunnskapen vi faktisk har om slike programmer tilsier også at det er ungdom som omtales som ressurssterke som lykkes i disse programmene. Ungdom som har større utfordringer, har høyere frafall og tilbakeføres derved til den ordinære straffesakskjeden, med de konsekvenser det vil ha for vandel, fremtidig utdanning og yrkesliv mv.
Frivillighet er et grunnleggende prinsipp for å yte helsehjelp. Tvang og makt kan ikke utelukkes som nødvendig i enkelte tilfeller, men det må være unntakene – ikke regelen. Vi har også allerede det regelverket vil trenger for å kunne anvende virkemidler som tvang og makt dersom det unntaksvis skulle være nødvendig.
Oppsummering av forskning på området viser at tvungen behandling på rusfeltet kan ha et skadepotensial og øke risiko for rettighetsbrudd og integritetskrenkelser Jeg mener det ikke foreligger grunnlag for å anbefale å opprettholde tiltak som bygger på tvang og at det i stedet, i samsvar med internasjonale anbefalinger, bør gis samtykkebaserte og kunnskapsbaserte tjenestetilbud. Frivillighet gir grunnlag for medvirkning og legger til rette for likeverdige relasjoner mellom den som hjelper og den som mottar hjelp, som igjen er viktige for endring, behandling og rehabilitering.
Representant Toppe ber meg legge frem dokumentasjon som viser at Folkehelseinstituttets og SERAFs innsigelser mot rusreformutvalgets modell er feil. Men jeg opplever ikke at disse høringsinstansene har innvendinger mot selve modellen Rusreformutvalget foreslo. De peker på en restriktiv ruspolitikk som en suksessfaktor for lav prevalens av rusmiddelbruk som sådan og at liberalisering kan medføre en økning i bruken av narkotika. I den sammenheng har de vurdert utvalgets prinsipielle standpunkt om generell avkriminalisering og fravær av tvang og straffelignende sanksjoner, som et skritt i liberal retning.
Det er likevel viktig å peke på at FHI ikke er mot rusreformen som sådan, men fremholder at en økning i bruken ikke kan utelukkes som følge av avkriminalisering. Dette synet bekreftes fra FHI i et avisinnlegg i Aftenposten den 12.03. FHI begrunner sitt syn med at studiene som ligger til grunn har metodiske svakheter og fordi overføringsverdien fra internasjonale studier kan være relativt lav. Slike forbehold er viktige å ta i betraktning og reformen som regjeringen har lagt frem er derfor tilpasset norske forutsetninger. Reformen er i tråd med en fortsatt restriktiv narkotikapolitikk, forbudet opprettholdes og overtredelse skal fremdeles følges av en merkbar reaksjon, men av sivilrettslig, ikke strafferettslig karakter.
Rusreformutvalget foretok en grundig gjennomgang av eksisterende kunnskapsgrunnlag og nyere forskning og forskningsoppsummeringer er siden kommet til. Det er konsensus i sentrale internasjonale forsknings- og kunnskapsmiljøer om at repressive tiltak overfor bruk og besittelse av narkotika til egen bruk, ikke har den preventive effekten som har ligget til grunn for narkotikapolitikken. Det kan ikke påvises en sammenheng mellom endringer i strafferettslig regulering og bruk av narkotika. Det ikke lagt frem evidens for at kriminalisering har den allmennpreventive og individualpreventive effekten på narkotikabruk som narkotikapolitikken har forutsatt, samtidig som straffens skadevirkninger er godt dokumentert.
Jeg mener vi har bygget reformen på et solid grunnlag. En sivilrettslig reaksjon i stedet for en strafferettslig reaksjon vil kunne sette oss i stand til å yte hjelp til alle brukere som har behov for det, uten de negative konsekvenser som følger av straff. Møteplikten og sanksjon i form av gebyr dersom møteplikten ikke overholdes, sender et tydelig signal om at samfunnet ser alvorlig på bruk av narkotika. Men vi kan ikke opprettholde straffeforfølgelse og tvang, som ikke har en beviselig preventiv effekt på narkotikabruk og som påfører medmennesker uforholdsmessige store belastninger, «for sikkerhets skyld» eller som et «føre var-prinsipp».
Dette gjelder også selv om man misbilliger selve handlingen – å bruke narkotika – og da særlig i rekreasjonsøyemed. I den sammenheng er også rusreformen et prinsipielt verdivalg.