Skriftlig spørsmål fra Helge André Njåstad (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:2173 (2020-2021)
Innlevert: 10.05.2021
Sendt: 10.05.2021
Besvart: 21.05.2021 av finansminister Jan Tore Sanner

Helge André Njåstad (FrP)

Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): Vil statsråden omgjere Statforvalteren i Vestlandet sitt vedtak slik at Brann stadion får fritak for eigdedomsskatt slik lovgjevar har opna for og eit stort fleirtal i Bergen bystyre gått inn for?

Begrunnelse

Bergen bystyre gjorde i møte den 22.04.2020 (sak 128/20) følgjande vedtak:

«1. Bergen bystyre fritar for eiendomsskatt de deler av gnr. 162, bnr. 1224 som ikke har leieinntekter, med virkning fra 01.01.2020. Dette utgjør 62 % av arealet og gir med dagens takster et skattefritak på 493 551 kroner pr år.
2. Bergen bystyre fritar for eiendomsskatt de deler av gnr. 162, bnr. 1371 som ikke har leieinntekter, med virkning fra 01.01.2020. Dette utgjør 95 % av arealet, og gir med dagens takster et skattefritak på kr 119 178 kroner pr år.
3. Det settes som vilkår at vedtektene til Brann stadion AS endres, slik at det klart går frem at selskapet ikke har økonomisk overskudd som formål.
4. Dersom eiendommene blir solgt, utleid til andre eller vilkårene for fritak fra eiendomsskatten på andre måter ikke lenger oppfylles, faller fritaket for eiendomsskatt bort.»

Stortinget har som lovgjevar gitt kommunen denne muligheten til å bruke skjønn for å kunne heilt eller delvis redusere eigedomsskatten.
I denne saka påklagar eit mindretal Rødt vedtaket og Statsforvaltaren velger å sette det store fleirtalet i Bergen bystyre til sides.
Statforvaltaren bygger sitt vedtak på ei uttale frå Finansdepartementet. Difor meiner eg at Finansdepartementet her må sjå på heilheten i saka og vurdere å omgjere vedtaket på eige initiativ.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Eg viser til at Bergen kommune 22. april 2020 gjorde vedtak om at delar av Brann stadion, tilhøyrande idrettslaget Brann, skulle få fritak for eigedomsskatt etter eigedomsskattelova § 7 første ledd bokstav a. Tre bystyrerepresentantar kravde så i brev av 11. mai 2020 at Statsforvaltaren i Vestland skulle foreta lovlegheitskontroll av vedtaket etter kommuneloven § 27-1. Statsforvaltaren oppheva vedtaket til Bergen kommune.
Det lokale sjølvstyret står sterkt i Noreg. Det skal være eit stort rom for lokale løysingar, og ein høg terskel for statleg overprøving. Samstundes må vi sjå til at lovar og rammeverk vert følgde, mellom anna ved lovlegheitskontroll av vedtak.
I samband med lovlegheitskontrollen, bad Statsforvaltaren Finansdepartementet om ei avklaring av korleis enkelte sider ved eigedomsskattelova § 7 a nærare er å forstå. Finansdepartementet gav si tolkingsfråsegn den 8. april 2021. Statsforvaltaren i Vestland oppheva så fritaksvedtaket til Bergen kommune den 22. april 2021 på bakgrunn av at vedtaket vart vurdert som ugyldig. Statsforvaltaren meinte at vilkåra for å gje Brann Stadion AS fritak for eigedomsskatt ikkje var oppfylde.
Kommuneloven av 2018 § 27-1 slår fast følgjande:
«Tre eller flere medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget kan sammen kreve at departementet kontrollerer om et vedtak er lovlig. Et slikt krav må fremmes tre uker fra vedtaket ble truffet. Fristreglene i forvaltningsloven § 30 gjelder. Kravet skal settes fram for det organet som traff vedtaket. Hvis organet opprettholder vedtaket, skal saken sendes til departementet.
Hvis særlige grunner tilsier det, kan departementet på eget initiativ kontrollere om et vedtak er ugyldig».
I medhald av forskrift 30.08.2019 nr. 1096 punkt IX første ledd om delegering av myndigheit etter kommuneloven, har departementet delegert si kompetanse etter kommuneloven § 27-1 første ledd til Statsforvaltaren.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i 2013 utgitt ei rettleiing til reglane om lovlegheitskontroll. Etter Finansdepartementet si oppfatting gjeld rettleiinga også for forståinga av gjeldande kommunelov § 27-1. Føresegna i den nye kommunelova vidarefører den gamle kommunelova § 59.
Rettleiinga punkt 8.1 omtaler departementet si rolle i saker om lovlegheitskontroll. Her heiter det at:
«Det er Fylkesmannen som behandler og treffer endelig vedtak i saker om lovlighetskontroll med kommunale avgjørelser. Det er for slike saker ingen klagerett til departementet.
Det kan være tilfeller der den klagende parten eller andre aktører henvender seg til departementet etter at Fylkesmannen har truffet vedtak i saken. Etter alminnelig delegasjonslære kan departementet (som delegerende myndighet) se nærmere på en sak dersom særlige grunner tilsier det. Utgangspunktet er likevel at departementet utviser varsomhet og har en generelt høy terskel for å gå inn i enkeltsaker der avgjørelsesmyndigheten er delegert til Fylkesmannen.
Departementet vil kunne gå inn i saken dersom det avdekkes alvorlige feil ved avgjørelsen. Hvis dette er tilfelle, vil departementet i kraft av å være overordnet forvaltningsorgan på området ha myndighet til å oppheve vedtaket og sende saken tilbake til fornyet behandling, samt påpeke de feil som foreligger. En generell adgang for departementet til å gå nærmere inn i de skjønnsmessige vurderinger som Fylkesmannen har gjort, foreligger som utgangspunkt ikke».
Eg visar til at eit sentralt føremål med ordninga med lovlegheitskontroll er at den skal være et middel til å få avklart rettsleg tvil utan å måtte gå til domstolane. Som omtalt ovanfor, la Statsforvaltaren fram problemstillinga i saka for departementet før svar vart gjeve til Bergen kommune. Konklusjonen i Statsforvaltaren si utsegn til Bergen kommune er i samsvar med Finansdepartementets tolkingsutsegn. Kjernen i tolkingsspørsmålet var om kommunen kan frita ein eigedom tilhøyrande eit aksjeselskap kor aksjane er eid av ei stifting eller institusjon «som tek sikte på å gagna ein kommune (…)». Finansdepartementet antok at det ikkje er dekning i rettskjeldene for å strekkje fritaket så langt. Eg legg difor til grunn at det aktuelle fritaket av Brann stadion ikkje kan gjennomførast utan at lova hadde vorte endra.
Som det går fram av Kommunal- og moderniseringsdepartementets rettleiing vil departementet kunne gå inn i saken dersom særlege grunnar tilseier det, eller det vert avdekkja alvorlege feil ved fråsegna. Eg kan ikkje sjå at det er tilfellet i denne saka, og finn difor ikkje grunn til å ville gripe inn i saka.