Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes (R) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:336 (2021-2022)
Innlevert: 11.11.2021
Sendt: 12.11.2021
Besvart: 23.11.2021 av forsvarsminister Odd Roger Enoksen

Bjørnar Moxnes (R)

Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Vil statsråden, i tråd med Hurdalsplattformens mål om lavspenning i nord og i tråd med den daværende FOH-sjefens uttalelser i 2020, be USAs forsvarsminister avstå fra å sende amerikanske krigsskip inn i Barentshavet nær Russland og fra å sende amerikanske P8 øst for Andøya og kan statsråden gi en oversikt over alle forsvarsrelaterte bilaterale avtaler som Norge har med USA?

Begrunnelse

I Hurdalsplattformen står det at regjeringen skal «Bidra til lavspenning i våre nærområder gjennom norsk tilstedeværelse og ved å opptre tydelig, forutsigbart og beroligende.»
De siste årene har USAs militære tilstedeværelse i Norge økt kraftig, uten at spenningen i nordområdene har gått ned. Mens USA og Russland har økt sin militære aktivitet i våre nærområder, har Norge tvert imot fått mindre sikkerhet. Særlig befolkningen i nord har opplevd en rekke negative konsekvenser av den økte spenningen, både med tanke på trygghet og livsvilkår generelt.
11. juli i fjor uttalte daværende sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) Rune Jakobsen til VG at Norge ikke ønsket krigsskip fra USA og Storbritannia i Barentshavet mot Kolahalvøya. Jakobsen fastslo at: «Vi skal bevare lavspenning i nord. Hvis vi opererer sammen med amerikanske styrker eller andre allierte styrker utenfor Russlands ubåtbaser på Kola, så bidrar det til høyere spenning». «Vi prøver å fortelle våre partnere at Norge er NATO i nord. Russerne er vant til at norske fly og fartøyer er til stede i Barentshavet. […] Det er lavspenning i praksis, sier han.»
FOH-sjefen sa videre at Norge ikke ønsket amerikanske P8-overvåkingsfly, men kun norske overvåkningsfly, i luftrommet øst for Andøya.
Dersom målsetningen om lavspenning i nord i Hurdalsplattformen skal nås, er det viktig at regjeringen sørger for at allierte ikke opptrer på måter som åpenbart undergraver denne målsetningen. Regjeringen har opplyst at forsvarsministeren skal møte sin amerikanske kollega i Washington 16. november. Spørsmålsstiller mener det er en god anledning til å be USA om å ikke opptre i strid med Norges sikkerhetsinteresser, slik det ble uttrykt av daværende FOH-sjef i 2020.
Som den daværende forsvarssjefens uttalelser tydelig viser, har USAs militære tilstedeværelse i og rundt Norge stor betydning for den økte spenningen i våre nærområder, og for muligheten om å nå målsetningen i Hurdalsplattformen. Det bes derfor også om en oversikt de alle de forsvarsrelaterte bilaterale avtaler som finnes mellom Norge og USA.

Odd Roger Enoksen (Sp)

Svar

Odd Roger Enoksen: Norsk sikkerhetspolitikk hviler på balansegangen mellom avskrekking og beroligelse. Dette ivaretas gjennom et sterkt nasjonalt forsvar og NATO medlemskap inkludert et tett bilateralt samarbeid med nære allierte. Vi beroliger blant annet gjennom troverdig, transparent og forutsigbar tilstedeværelse. Retningslinjene for alliert aktivitet på norsk jord, i vårt luftrom og våre havområder, har videre som grunnleggende prinsipp at Norge ikke vil tillate utenlandsk militær aktivitet som med rimelighet kan oppfattes som provoserende og skape spenning i forholdet til Russland. At våre nære allierte ønsker å bruke ressurser på å komme til Norge og våre nærområder for å sikre situasjonsforståelse, demonstrere alliansesolidaritet samt øve og trene på forsvaret av Norge er positivt. Jeg deler derfor ikke synet om at økt alliert aktivitet i våre nærområder i seg selv fører til mindre sikkerhet for Norge.
Det er viktig å påpeke at den økte allierte interessen for å være tilstede i nord, primært kommer som en følge av utviklingen på russisk side. Etter invasjonen av Krim i 2014 har vi opplevd et stadig mer selvhevdende Russland også i våre nærområder. Deres økte militæraktivitet i nord sammen med modernisering av militæret, handlingsmønster og retorikk har ledet til økt behov fra vestlig side til å følge med på hva som foregår også i våre nærområder.
Den russiske aktiviteten gjør det helt nødvendig for allierte å operere også i våre nærområder, deriblant i Barentshavet. Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at den økende militære aktiviteten i nordområdene gjør balansegangen mellom avskrekking og beroligelse mer krevende. Vi har derfor tett dialog med NATO og enkeltallierte om hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk og våre retningslinjer for alliert aktivitet i Norge og våre nærområder. I min samtale med den amerikanske forsvarsministeren den 16. november tok jeg opp betydningen av å sikre god koordinering i nord og jeg vil også følge dette opp i min fremtidige dialog med andre allierte. Med bakgrunn i den tette dialogen viser våre nære allierte økende forståelse for våre nasjonale sensitiviteter og med dette reduserer vi presset på nordområdene.
De bilaterale avtalene med USA bygger oppunder det nære samarbeidet vi har hatt med vår nærmeste alliert helt siden den andre verdenskrig og er sentrale for vår evne til å forsvare Norge. Det finnes en rekke forsvarsrelaterte avtaler med USA på flere ulike nivåer. Jeg vil her legge vekt på noen overordnede og sentrale avtaler for betydning av det bilaterale forsvarssamarbeidet.
NATOs troppestatusavtale (NATO Status of Forces Agreement - NATO SOFA) fra 1951 gir en rekke bestemmelser om allierte styrkers status i andre NATO-land. NATO SOFA er en omfattende avtale som omhandler en rekke spørsmål knyttet til alliert tilstedeværelse i andre NATO-land, blant annet militær politimyndighet, disiplinærmyndighet, skatt og avgifter, inn- og utreise, bruk av uniform, førerkort, samt import og eksport. Dette er en avtale som også Norge benytter når våre styrker deployerer til andre NATO-land.
I tillegg til NATO SOFA er forsvarssamarbeidet med USA basert på eldre bilaterale avtaler. Den mest sentrale avtalen er fra 1950, med tittelen Avtale mellom Norge og Amerikas forente stater om gjensidig hjelp på forsvarets område (Våpenhjelpsavtalen). Avtalen kom i stand etter andre verdenskrig som et tiltak for våpenhjelp i henhold til Atlanterhavspakten artikkel 3. Mye av avtalen omhandler selve våpenhjelpen og er av liten betydning i dagens forsvarssamarbeid. Dette gjelder særlig bestemmelser om bruk og overdragelse av materiell, patentrettigheter og administrasjonsutgifter for mottak av materiell.
Våpenhjelpsavtalen inneholder noen bestemmelser om inn- og utreise, skatte- og avgiftsfritak, jurisdiksjon og sikkerhet. Bestemmelsene om inn- og utreise og jurisdiksjon er imidlertid erstattet av reglene i NATO SOFA fra 1951 og har ikke lenger effekt. Når det gjelder sikkerhet, er det kun vist til at regjeringene vil treffe de sikkerhetstiltak som de i fellesskap blir enige om for å hindre at utstyr, tjenester eller opplysninger av «hemmelig militær art» blir røpet eller kompromittert.
Det fremgår av avtalen fra 1950 at innførsel eller utførsel av varer, eiendeler, materiell eller utstyr i forbindelse med avtalen skal være tollfritt og fritatt for beskatning. I 1952 ble det inngått en egen avtale om fritak for toll og andre avgifter, Avtale av 27. juni 1952 mellom Norge og Amerikas Forente Stater om fritakelse for toll og andre avgifter i samband med gjennomføringen av de felles forsvarsplaner. Denne avtalen gjelder spesielt tollavgifter og andre avgifter ved import av ferdige varer, deler eller materialer, i tillegg til omsetningsavgifter. Det er også presisert at privatpersoner skal være fritatt for tollavgifter eller lignende skatter og restriksjoner på privat eiendom innført til personlig anvendelse og forbruk, samt fritatt for beskatning på inntekt.
Rammeavtalen mellom Norge og Amerikas Forente Stater om forhåndslagring og forsterkning av Norge ble fornyet i 2005, jf. Innst.S.nr.18 (2006-2007) og St.prp.nr 77 (2005-2006). Rammeavtalen gjelder for programmet Marine Corps Prepositioning Program - Norway, MCPP-N. Avtalen har vært et håndfast bevis på amerikansk vilje og evne til å bidra til forsvar av Norge i krise og krig, og den er et konkret uttrykk for Norges tette sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med USA.
I april i år undertegnet Norge en ny tilleggsavtale om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA (Supplementary Defense Cooperation Agreement - SDCA). Avtalen etablerer et oppdatert rammeverk for amerikansk militær tilstedeværelse på norsk territorium, og kommer i tillegg til tidligere bilaterale avtaler med USA fra 1950-tallet og framover, samt NATOs troppestatusavtale fra 1951. SDCA er på alminnelig høring, og det tas sikte på å legge avtalen frem for Stortinget i vårsesjonen 2022.