Skriftlig spørsmål fra Dag-Inge Ulstein (KrF) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:443 (2021-2022)
Innlevert: 22.11.2021
Sendt: 23.11.2021
Besvart: 26.11.2021 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Dag-Inge Ulstein (KrF)

Spørsmål

Dag-Inge Ulstein (KrF): I 2012 startet påtalemyndigheten straffeforfølgning av arbeidsgivere til ureturnerbare asylsøkere basert på regler om krav til arbeidstillatelse som grunnlag for arbeidsinnvandring, som tidligere ikke var anvendt overfor denne gruppen mennesker.
Hvilken prosess førte fram til denne praksisendringen, og var denne endringen på noen måte forankret i Stortinget?

Begrunnelse

Slik jeg har forstått det startet påtalemyndigheten i 2012 straffeforfølgning av arbeidsgivere til ureturnerbare asylsøkere basert på regler om krav til arbeidstillatelse som grunnlag for arbeidsinnvandring. Disse reglene stammer tilbake til fremmedloven av 1956, og avviste asylsøkere har tidligere ikke blitt vurdert å tilhøre denne gruppen. Avviste asylsøkere har mer naturlig falt inn i kategorien «arbeidsdyktige mennesker under norsk jurisdiksjon» enn i kategorien «utlendinger som ønsket ta arbeid i riket». Derfor fikk de også lov til å arbeide helt fram til 2011 da de ble fratatt skattekortene.
Endringen i straffepraksis har ført flere tusen mennesker ut av det regulariserte arbeidslivet, og satt dem i en vanskelig situasjon som også berører deres grunnleggende menneskerettigheter. Endringen har også ført til bøter og fengselsdommer for ureturnerbare asylsøkerne og deres hjelpere. Det er nyttig å vite hvilke vurderinger som ligger til grunn for endringen og hvilke juridiske og prosessuelle grep som ble tatt da praksisen ble endret.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Når det gjelder uttrykket «ureturnerbare», som er benyttet i spørsmålet, vil jeg understreke at det i nesten alle tilfeller er mulig å få til retur av personer som har fått endelig avslag på sine søknader dersom de selv medvirker til dette. For reelt ureturnerbare personer finnes det det en egen bestemmelse i utlendingsforskriften § 8-7, som innebærer at det på nærmere vilkår kan gis oppholdstillatelse.

Jeg vil understreke at det er et vilkår for å ta arbeid i Norge at man er gitt oppholdstillatelse eller en særskilt tillatelse til å ta arbeid. Personer som har fått avslag på asylsøknaden sin, har derfor ikke rett til å ta arbeid, med mindre det er gitt en særskilt rett til dette i medhold av unntaksbestemmelser som kan få anvendelse i helt spesielle situasjoner. Dette var situasjonen også før dagens utlendingslovgivning trådte i kraft i 2010.

Det er således ikke riktig når representanten i begrunnelsen for spørsmålet skriver at personer uten oppholdstillatelse «fikk […] lov til å arbeide helt fram til 2011 da de ble fratatt skattekortene». De endringer i situasjonen det her siktes til har antakelig sammenheng med at det skjedde en endring i praksis med utdeling av skattekort til personer som ikke hadde oppholdstillatelse. Tidligere praksis med å utstede skattekort og de utfordringer dette skapte i strafferettslig sammenheng, er beskrevet i blant annet en dom fra Gulating lagmannsrett fra mai 2013 (LG-2012-202569):



«Med virkning fra 2010 ble skattekortene påført en ny tekst hvor det uttrykkelig fremgår at skattekortet ikke er bevis på rett til arbeid/opphold. Lagmannsretten legger til grunn at dette dels var for å unngå den foreliggende uklarhet, samt avlaste skattemyndighetene med byrdefulle arbeidsoppgaver som mer naturlig hørte under utlendingsmyndighetene.

Underdirektør [NN] i Skattedirektoratet forklarte som vitne for lagmannsretten at til og med skattekortet for 2009, så kunne dette anses som dokumentasjon for at arbeidstillatelse forelå. Hun presiserte at når det gjelder asylsøkere, så foretas fremdeles kontroll av status før eventuell utstedelse av skattekort.

I lagmannsrettens vurdering har selskapets oppfatning av skattekorts dokumentasjonsmessige betydning for arbeidstillatelse vært sentral. Det er på det rene at det er arbeidsgiveren som har ansvaret for at den ansatte har gyldig arbeidstillatelse. Det fritar i utgangspunktet heller ikke for ansvar at det har vært en feiloppfatning blant mange arbeidsgivere om skattekortets betydning i denne forbindelse. Men når slike feiloppfatninger, som også er blitt underbygget av uttalelser fra myndighetspersoner i media, også er av et så vidt stort omfang at det har ført til en endring av teksten på skattekortet, kan ikke lagmannsretten se at det er bevismessig grunnlag for å rette «sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet» mot selskapet for at utlendingen ble ansatt uten at det ble oppdaget at han ikke hadde arbeidstillatelse.»



At rutinene knyttet til utstedelse av skattekortet etter hvert ble skjerpet kan eventuelt ha bidratt til at det ble tatt ut påtale i flere saker. Beslutninger om å ta ut påtale er imidlertid noe som hører til påtalemyndigheten, uten involvering fra hverken regjeringen eller Stortinget.