Skriftlig spørsmål fra Sivert Bjørnstad (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:3033 (2021-2022)
Innlevert: 28.09.2022
Sendt: 29.09.2022
Besvart: 05.10.2022 av finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Sivert Bjørnstad (FrP)

Spørsmål

Sivert Bjørnstad (FrP): Senterpartiet har tidligere blankt og konsekvent avvist å innføre grunnrenteskatt på havbruk.
Hva har endret seg siden 2019 da Senterpartiets landsmøte sa nei til grunnrenteskatt på havbruk, og hvorfor ønsker finansministeren å ytterligere beskatte en næring som han ønsker skal vokse?

Begrunnelse

Det vises til at Senterpartiets landsmøte i 2019 sa nei til statlig grunnrenteskatt på havbruk. Det vises videre til at Geir Pollestad, Senterpartiets tidligere næringspolitiske talsmann og nå finanspolitiske talsmann, har aktivt arbeidet mot grunnrenteskatten. Det vises også til oppslag i Fiskeribladet 22. januar 2020, der Pollestad uttaler at han tror sjansen for grunnrente på havbruk blir mindre med ny finansminister enn med Siv Jensen. Nå har vi en situasjon der en statsråd fra Senterpartiet innfører nettopp grunnrente på havbruk. Senterpartiet har altså gjort en helomvending i denne saken. Statsråden bes forklare hva som ligger bak dette.
I regjeringsplattformen står det en formulering som indikerer at man ønsker en havbruksnæring i fortsatt vekst: «Regjeringen vil legge til rette for videre vekst for å skape flere arbeidsplasser, mer bearbeiding, større verdiskaping og økte eksportinntekter.» I Senterpartiets partiprogram står det at «det er avgjerande å sikra utvikling i fiskeri- og havbruksnæringa gjennom føreseielege rammevilkår.» Havbruksnæring selv gir inntrykk av at grunnrenteskatten vil være svært negativ for næringen, særlig ettersom den kommer på toppen av et allerede økt skattetrykk. Reaksjonene tyder også på at næringen ikke var forberedt på hva som kom. Statsråden bes forklare hvordan innføring av grunnrenteskatten og økning av produksjonsavgiften henger sammen med ønsket om at næringen skal vokse og ha forutsigbare rammevilkår.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Svar

Trygve Slagsvold Vedum: Grunnrenten fra havbruk oppstår ved bruk av våre felles fjorder og havområder. I Hurdals-plattformen er regjeringen tydelig på at lokalsamfunn og fellesskapet bør få en rettferdig andel av verdiene som skapes ved utnyttelse av fellesskapets naturressurser.
Lønnsomheten i havbruksnæringen har vært svært god i flere år. Avkastningen på kapitalen og driftsmarginer har i gjennomsnitt vært 3-4 ganger høyere enn i industrien de siste 10 årene. Statistisk sentralbyrå (2022) (fotnote 1) har beregnet grunnrenten til over 20 mrd. kroner årlig i perioden 2016-2018, og den var på 11,8 mrd. kroner i 2021. Havbrukstillatelsene har gitt opphav til noen av de største private formuene i Norge. Regjeringen mener det er rimelig at fellesskapet får en del av grunnrenten. Den 28. september varslet derfor regjeringen flere tiltak. Regjeringen vil i statsbudsjettet for 2023 blant annet foreslå at det innføres grunnrenteskatt på havbruk fra 2023. En sentral del av forslaget er at lokalsamfunn som stiller sine naturressurser til disposisjon, skal sikres en stor del av inntektene. På denne måten får også kommunene mer igjen for å legge til rette for oppdrett.
Til forskjell fra Havbruksskatteutvalgets anbefaling foreslår regjeringen å skjerme små, lokale aktører. Det skjer gjennom et bunnfradrag på mellom 4 000 og 5 000 tonn biomasse, tilsvarende et fradragsbeløp på henholdsvis 54 mill. kroner og 67,5 mill. kroner. Da vil bare de største havbruksselskapene betale grunnrenteskatt. Forslaget innebærer også en modell som viser at minst halvparten av disse verdiene skal føres rett tilbake til kommunene. På den måten går verdier som skapes fra aksjonærene i de største oppdrettsselskapene til lokal velferd i de lokalsamfunnene der verdiene skapes.
Prinsippet om at fellesskapet skal ha en andel av avkastningen som oppstår ved kommersiell bruk av fellesskapets naturressurser, har tjent Norge godt. Uten dette ville vi i dag ikke hatt Statens pensjonsfond. Også kraftverksbeskatningen har bidratt til betydelige skatteinntekter til stat og kommunesektor, ikke minst den siste tiden. Det har vært bred enighet om at en stor andel av grunnrenten fra petroleums- og kraftnæringen skal tilfalle fellesskapet. I likhet med petroleums- og vannkraftressursene er sjøressurser et skatteobjekt som ikke kan flyttes, og som bør benyttes i en tid der mange skattegrunnlag blir mer mobile som følge av internasjonalisering.
Norge har blant verdens beste klimatiske forhold for oppdrett av laks. Norske sjøområder er kjennetegnet av gode strømforhold og oksygenrikt vann med gunstig temperatur, og er samtidig tilstrekkelig skjermet for vær og vind. Produksjonen kan skje til lavere kostnader enn de fleste andre steder i verden. Havbrukstillatelser utstedes av staten og gir en beskyttet og tidsubegrenset rett til næringsutøvelse.
Grunnrente i havbruk oppstår delvis som følge av at et begrenset antall lokaliteter er egnet for havbruksvirksomhet, og delvis som følge av begrensninger på hvor mange tillatelser som kan gis av miljøhensyn.
Staten har i det alt vesentlige tildelt havbrukstillatelser billig eller gratis basert på begrensede naturressurser som tilhører fellesskapet. Oppdrettsnæringen har gått fra å være en «attåtnæring» til å bli en av Norges største og mest lønnsomme næringer, som leverer til et globalt marked. Over 50 pst. av næringen domineres av noen få eiermiljøer og over ⅓ er i utenlandsk eierskap.
Grunnrenteskatten er ikke til hinder for videre vekst i næringen. Grunnrente kan ilegges høy skatt uten at det svekker selskapenes investeringsinsentiver. Gjennom grunnrenteskatten tar staten en lik del av kostnadene og inntektene. Dette skjer uavhengig om en investering blir lønnsom eller ulønnsom. Investeringer som er lønnsomme for samfunnet før skatt, vil dermed være lønnsomme etter skatt. Tilsvarende vil investeringer som er ulønnsomme for samfunnet før skatt, være ulønnsomme etter skatt.
For stedbundne grunnrentenæringer er det mulig å ha et høyt skattenivå uten at investeringer flyttes ut av landet. Dette gjelder selv om det finnes alternative produksjonsmåter (som oppdrett på land), og selskapene møter internasjonal konkurranse fra aktører basert i andre land med andre rammebetingelser og skatteregimer. Ressursene som gir opphav til grunnrente, er stedbundne i Norge. Hvis et selskap flytter til utlandet eller flytter virksomheten sin på land, kan en annen aktør komme inn og ta i bruk de samme stedbundne ressursene.
Regjeringens forslag balanserer viktige hensyn. For oppdrettsnæringen erstattes dagens lønnsomhetsuavhengige produksjonsavgift av en grunnrenteskatt som er basert på lønnsomhet. Produksjonsavgiften består, men kan trekkes fra krone for krone mot fastsatt grunnrenteskatt og blir dermed normalt ingen ytterligere belastning for oppdrettere som betaler grunnrenteskatt. Produksjonsavgiften fungerer da som en omfordeling av grunnrente til havbrukskommuner og -fylkeskommuner. Tilsvarende gjelder den foreslåtte naturressursskatten, som også vil fordeles til vertskommuner og -fylkeskommuner etter nøklene i Havbruksfondet, men som vil inngå i skatteutjevningen mellom kommuner. I tillegg tilgodeses kommunesektoren gjennom økte bevilgninger. Samlet legges det opp til at provenyet fordeles likt mellom staten og kommunesektoren.
Forslaget er nå sendt på høring med frist 4. januar 2023. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med lovforslag om grunnrenteskatt på havbruk, inkludert naturressursskatt, etter høringen slik at reglene kan gjelde fra og med 2023. For at økningen i produksjonsavgiften skal gjelde fra 1. januar 2023 må denne vedtas av Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2023.

-------------------

Fotnote:
1. Statistisk sentralbyrå (2022). Ressursrenten i naturressursnæringene i Norge 1984-2021