Anna Molberg (H): Hvordan ser regjeringen for seg avtaleinngåelse og implementering av LULUCF i Norge som korrelerer med grønt industriløft og på en måte som ikke begrenser skogbruket?
Begrunnelse
Det legges til grunn i Hurdalsplattformen at skogen skal brukes aktivt som en sentral del av klimapolitikken, herunder økte tilskudd til skogplanting, ungskogpleie og andre skogkulturtiltak for å øke co2-opptaket og sikre ressursgrunnlaget for industrien. Substitusjonseffekten er omtalt, og det synes klart at regjeringen ønsker et aktivt skogbruk som maksimerer bærekraftig uttak av tømmer som en viktig bestanddel for det grønne skiftet. LULUCF er en av de tre grunnpilarene i klimaforpliktelsen med EU, og regulerer felles bokføring av utslipp og opptak i skog og andre arealer i hele EU. EU-kommisjonen vil øke CO2-opptaket fra landarealene, forenkle systemet blant annet med å fjerne dagens referansebane for skog, og slå sammen jordbruk og skogbruk til en landsektor. Dette medfører at nytt forslag til referansebane gir Norge forpliktelser til forbedring av CO2-opptaket etter en referansebane satt da vi som en naturlig følge av skogreisingen etter krigen, har hatt den største CO2-bindingen i moderne tid. Å skulle forbedre et naturlig toppunkt som i de kommende år vil synke, synes umulig. På kort sikt er Norges eneste mulighet til å nå disse målene å redusere avvirkningen. Skogbruket i Norge er avhengig av en avtale hvor handlingsrommet i LULUCF utformes slik at man kan opprettholde eller øke det avvirkningsnivået vi i dag er på.