Cato Brunvand Ellingsen (SV): Kan helseministeren bekrefte at også mennesker med nedsatt funksjonsevne, inkludert barn og deres familier, med mer eller mindre omfattende behov for bistand i hverdagen for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier, også skal kunne velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform?
Begrunnelse
Helsepersonellkommisjonen skriver i sin NOU (2023:4 Tid for handling) at det fra et «personellperspektiv kan være mer hensiktsmessig å yte tjenester til disse pasientene og brukerne i omsorgsboliger eller andre større enheter som gir mulighet til bedre ressursutnyttelse».
I meld. St. 8 (2022-2023) ser regjeringen med bekymring på samlokalisering og mener dette «kan bidra til ytterlegare institusjonalisering når tenestene den enkelte får, er knytte til bustaden heller enn til den enkelte som bur der. Ei slik organisering kan skape administrerte liv og liten grad av sjølvråderett i kvardagen», samtidig som regjeringen, i motsetning til denne bekymringen, i samme melding også vil «få til eit betre samarbeid gjennom samlokalisering».
Artikkel 19 i CRPD er tydelig på at mennesker med nedsatt funksjonsevne har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform», og at de skal ha «tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem» og «den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering»
Det helsepersonellkommisjonen skriver fremstår i motstrid mot CRPD som Norge har forpliktet seg til å følge, og det kan synes som om CRPD ikke er lagt til grunn for deres vurderinger. Signalene fra regjeringen om samlokalisering fremstår uklare.
På denne bakgrunn er det behov for avklaring fra regjeringen.