Skriftlig spørsmål fra Alfred Jens Bjørlo (V) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:2374 (2022-2023)
Innlevert: 28.05.2023
Sendt: 30.05.2023
Besvart: 07.06.2023 av olje- og energiminister Terje Aasland

Alfred Jens Bjørlo (V)

Spørsmål

Alfred Jens Bjørlo (V): Statkraft-sjefen seier i E24.no 26/5: «Hvis vi velger et design i Nordsjøen med store utbygginger, 3.000 megawatt per prosjekt, og at de henger sammen med både Norge og andre land og designet slik at det går netto kraft til Norge, så vil vi få noe som er både lønnsomt og gir store mengder kraft til Norge».
Er statsråden enig i dette, kvifor følgjer ikkje regjeringa desse prinsippa i utlysinga av Sørlege Nordsjø 2, og kan statsråden stadfeste at desse prinsippa blir følgde i komande utlysingar av offshore vindkraftprosjekt?

Begrunnelse

Måten Ap/Sp-regjeringa har lagt opp utlysinga av Sørlege Nordsjø 2 Fase 1 på, ser ut til å føre til enormt store, heilt unødvendige utgifter for staten og norske skattebetalarar. Det skuldast både at omfanget av utlysinga er for lite (1500 MW), og at utbygginga ikkje blir kabla til andre land som ville ha gitt langt høgare inntekter inn i prosjektet.
Som Europas største produsent av fornybar energi, herunder betydeleg produksjon av offshore vind, kan det vere grunn til å tru at Statkraft veit kva dei snakkar om. Det er difor interessant å vite om Olje- og energiministeren har innsikt og kunnskap som strir mot det sjefen i statleg eigde Statkraft her seier, eller om det er andre grunnar til at regjeringa vel å gjennomføre utbygginga av offshore vind etter ein heilt annan strategi enn det Statkraft påpeikar vil spare skattebetalarane for fleire titals milliardar kroner i utgifter.

Terje Aasland (A)

Svar

Terje Aasland: Regjeringen har en ambisjon om å tildele prosjektområder med potensial for 30 GW havvindproduksjon på norsk sokkel innen 2040. Det tilsvarer nesten den installerte kapasiteten i dagens vannkraftsystem. Derfor bør vi gjøre dette stegvis, for å lære underveis og sikre at de mest hensiktsmessige løsningene i en svært omfattende infrastrukturutbygging blir valgt. Selv med Norges store reguleringsevne, vil kraftsystemet trolig ikke uten videre kunne håndtere en så stor mengde uregulerbar kraft. En viktig forutsetning for realiseringen av havvindambisjonen er derfor at en betydelig del av kapasiteten tilknyttes andre land. Regjeringen vil vurdere ulike nettløsninger, herunder kabler med toveis kraftflyt (hybridkabler), radialer til Europa og radialer til Norge, for hver nye utlysning.
Første fase av Sørlige Nordsjø II vil ha en maksimal kapasitet på 1 500 MW, og vil knyttes med en radial til Norge. Den radielle nettløsningen vil legge til rette for at det produseres mer fornybar kraft til det norske kraftsystemet, og vil med dette utgjøre et viktig bidrag til kraftbalansen innenlands. Første fase av Sørlige Nordsjø II har en estimert årlig produksjon på cirka 7 TWh. At første fase av Sørlige Nordsjø II knyttes radielt til Norge legger til rette for enn raskere realisering av prosjektet enn dersom prosjektet var blitt bygget ut med en hybridkabel. Det skyldes blant annet at det er flere forhold som er uavklart knyttet til regulering og markedsdesign av hybridkabler.
NVE har nylig gjennomført en analyse av virkningen på kraftsystemet av ulike nettløsninger for fase 2 av Sørlige Nordsjø II, der blant annet samfunnsøkonomiske nyttevirkninger er vurdert. I analysene er det lagt til grunn et vindkraftverk på 1 400 MW som tilknyttes budområdet NO2 (Sørlandet). NVE finner at hybridløsningene ikke gir vesentlig større inntjening til havvindprodusenten, men at nyttevirkningene er større ved en stor hybrid (1 400 MW hver vei) enn ved en radial. Det skyldes at det skapes flaskehalsinntekter over forbindelsen, spesielt som følge av samspillet med den regulerbare vannkraften. Etter dagens regelverk vil disse flaskehalsinntektene tilfalle netteier. Reguleringsmyndigheten for energi, RME, har anbefalt at Statnett eier og drifter hybridkabler til havs. Flaskehalsinntektene vil dermed i liten grad påvirke havvindparkens bedriftsøkonomiske lønnsomhet, men de kan bidra til høyere samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Samtidig vil et hybridprosjekt skape gevinster og kostnader som vi i dag ikke har full oversikt over, fordi det regulatoriske- og markedsmessige rammeverket for slike prosjekter foreløpig ikke er på plass. Jeg mener det er avgjørende for havvindsatsingen at vi i størst mulig grad forstår slike konsekvenser og finner frem til en rettferdig fordeling av de gevinstene og kostnadene som skapes før vi går inn for hybridløsninger.
Fremover planlegger jeg å lyse ut nye prosjektområder til havvind med jevne mellomrom, og vil vurdere nettløsninger i forbindelse med hver utlysning.