Svar
Tonje Brenna: Jeg har innhentet innspill fra Justis- og beredskapsdepartementet og Finansdepartementet for å svare på representantens spørsmål. For gjennomsnittlige utgifter per asylsøker med opphold og per kvoteflyktning skiller vi mellom gjennomsnittsutgifter før og etter bosetting i en kommune.
Om utgifter før bosetting skriver Justis- og beredskapsdepartementet som følger:
«Utgifter til uttak av overføringsflyktninger vil variere med uttaksland, kvotesammensetning, størrelse på kvoten mv. I gjeldende budsjett for 2024 er det lagt til grunn en gjennomsnittsutgift på om lag 42 000 kroner per overføringsflyktning for kvoten på 1 000 fram til bosetting. Dette inkluderer saksbehandling og andre administrative utgifter til uttaket i UDI og politiet, samt reisekostnader. I hovedsak vil overføringsflyktninger bosettes direkte i en kommune etter ankomst til Norge, og det ligger derfor ikke utgifter til mottaksopphold i beløpet over.
Utgifter knyttet til saksbehandling og asylmottak for asylsøkere som får opphold vil variere, der lengden på mottaksoppholdet er den største kostnadsdriveren. Det er også store variasjoner i utgiftene til mottak per beboer, avhengig av om det f.eks. er en enslig mindreårig, enslig voksen, barnefamilie eller en beboer med særskilte behov. Basert på forutsetninger i gjeldende budsjett for 2024 kan vi anslå en gjennomsnittsutgift på om lag 230 000 kroner per asylsøker. Median botid for personer i asylmottak med søknad om asyl på individuelt grunnlag utgjør for tiden ca. 8 måneder, men vil kunne variere mye over tid.»
Om utgifter etter bosetting:
Kommuner mottar særskilte tilskudd fra staten for å bosette og integrere flyktninger, herunder asylsøkere som får opphold og kvoteflyktninger. Finansieringen skjer i hovedsak gjennom integreringstilskuddet, sammen med tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, tilskudd ved bosetting av personer med alvorlig nedsatt funksjonsevne og særskilt tilskudd ved bosetting av enslige mindreårige. Et beregningsutvalg kartlegger hvert år kommunenes gjennomsnittlige utgifter til bosetting og integrering av flyktninger. Siste rap-port viser at kommunene i stor grad fikk dekket sine merutgifter, med en dekningsgrad for integreringstilskuddet på 97,3 pst.
Utgiftene over de nevnte tilskuddsordningene utgjør om lag 1 mill. kroner per bosatte flyktning fordelt over fem år. Utgiftene det første året er i underkant av 300 000 kroner. For tilskuddssatser de ulike årene vises det til Prop. 1 S (2023–2024).
Om forventet livsløpskostnad svarer Finansdepartementet som følger:
«Til arbeidet med Perspektivmeldingen 2021 fikk vi hjelp av Statistisk sentralbyrå til å kartlegge hvordan inntektene og utgiftene for offentlig sektor avhenger av sammensetningen av befolkningen med hensyn til alder og kjønn. Offentlige ytelser betales i hovedsak ved skatter og avgifter fra befolkningen i yrkesaktiv alder, mens barn, ungdom og eldre mottar offentlige tjenester og overføringer. I gjennomsnitt skjer det en overføring fra den enkelte til offentlige budsjetter i yrkesaktiv alder, mens overføringen går motsatt vei for unge og gamle. I gjennomsnitt for befolkningen er overføringene noe høyere enn innbetalingene fra skatter og avgifter. Det er mulig når underskuddet kan dekkes av fondsinntekter. Figur 7.15 i Perspektivmeldingen gjengir resultater fra beregninger av gjennomsnittlige netto-overføringer fra det offentlige etter alder i 2017.
Statistisk sentralbyrå utarbeider også beregninger for å belyse hvordan nettobidraget til offentlige finanser avhenger av landbakgrunn, se tabell 7.3 i Perspektivmeldingen 2021. De fleste innvandrerne kommer til Norge i en alder der yrkesdeltakelsen normalt er høy og der alderen for skolegang og utdanning langt på vei er tilbakelagt. På kort sikt vil derfor innvandring, når det ses bort fra særskilte etableringskostnader for flyktninger, bidra gunstig til budsjettene. Etter hvert som innvandrerne blir eldre, vil nettobidraget til offentlige budsjetter avta. For førstegenerasjons innvandrere fra landgruppe 3, hvor de fleste kommer fra fattige land i Asia og Afrika, er nettobidraget til offentlige finanser negativt. Dette skyldes svakere arbeidsmarkedstilknytning og lavere lønn for disse gruppene.
Beregningene som ligger til grunn for tabell 7.3 i Perspektivmeldingen viser at innvandrere fra landgruppe 3 (målt som gjennomsnitt for kvinner og menn) gir et negativt bidrag til de offentlige budsjettene på nær 15 mill. 2024-kroner fra 25 år og ut livet. Gjennomsnittlig kostnad per år kan med dette anslås til i overkant av 220 000 kroner. Tallene i Perspektivmeldingen 2021, som tok utgangspunkt i beregninger i 2017-kroner, er da justert med et samlemål for prisutviklingen for utgiftene på statsbudsjettet.
Basisalternativet i Perspektivmeldingen 2021, hvor inndekningsbehovet i offentlige finanser frem mot 2060 anslås til 5,6 pst. av fastlands-BNP, bygger på hovedalternativet i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger fra 2020 med en årlig netto innvandring på om lag 10 000 personer. Dersom en legger til grunn et alternativt forløp med høyere innvandring, hvor nettoinnvandringen øker til 26 000 personer i 2060, vil betydningen for inndekningsbehovet være relativt beskjeden. Det reflekterer betydningen av mer gunstig alderssammensetning av befolkningen, selv om livsløpskostnadene – avhengig av landbakgrunn – for den enkelte innvandrer kan ha et visst omfang.
De beregnede livsløpskostnadene for norskfødte og innvandrere er basert på gjennomsnittsbetraktninger.»
De offentlige utgiftene vil i praksis avhenge i betydelig grad, av om de som blir bosatt kommer inn i og får varig tilknytning til arbeidslivet. Dette er et hovedmål for regjeringen i integreringsarbeidet, jf Meld.St. 17 (2023-2024) Om integreringspolitikken. Stille opp og stille krav som ble lagt fram for Stortinget 22. mars.