Skriftlig spørsmål fra Lars Haltbrekken (SV) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1769 (2023-2024)
Innlevert: 15.04.2024
Sendt: 16.04.2024
Besvart: 22.04.2024 av klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen

Lars Haltbrekken (SV)

Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Tradisjonskunnskapen rundt bruken av Tanavassdraget viser at det ikke bare er laksefisket som har betydning for bestanden. Sel og andre predatorer har det også. Dette slo Stortinget fast i forbindelse med behandlingen av Prp. 54 S (2016 – 2017).
Vil statsråden åpne for selfangst og ev. fangst av andre predatorer i Tanaelvens områder for å øke laksebestanden og vil han ta initiativ til å opprette et råd for Tanaelva for tradisjonell kunnskap?

Begrunnelse

I Innst. 228 S 2016-2017 skriver en enstemmig energi og miljøkomite:

«Komiteen viser til at den foreslåtte avtalen vil redusere fisketrykket i vassdraget betydelig, men at det også er mange andre tiltak som kan bli gjort, herunder å ha kontroll på predatorer som åpenbart utgjør en trussel enten for laksesmolt på vandring ut av vassdraget og Tanafjorden eller laks som er på vei opp vassdraget for å gyte. Komiteen ønsker å fremme et slikt arbeid som også kan være med på å styrke tanalaksens fremtid.»

Andreas Bjelland Eriksen (A)

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Tanavassdraget er et av verdens viktigste vassdrag for atlantisk laks. Dessverre har det over lengre tid vært en negativ utvikling for de over 30 ulike laksebestandene i vassdraget, og de siste årene har bestandene vært på et kritisk lavt nivå. Den norsk-finske overvåkings- og forskningsgruppa for Tanavassdraget publiserer årlige vurderinger av status og utvikling for flere av laksebestandene. I rapporten for 2023 er 10 av de 12 vurderte bestandene på det røde – og mest kritiske – bestandsnivået. Dette er bakgrunnen for at laksefisket i vassdraget har vært stengt siden 2021 og foreslås stengt også i 2024. Vi må ta denne situasjonen på største alvor.
Det er riktig som representanten skriver, at energi- og miljøkomiteen i Innst. 228 S (2016-2017) om samtykke til inngåelse av Tanaavtalen, uttrykte at det burde fremmes tiltak for predatorkontroll i vassdraget. På bakgrunn av dette ga Miljødirektoratet i 2018 et oppdrag til Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) om å utarbeide prosjekt med formål å frembringe ny kunnskap om predatorers påvirkning på laksebestandene i Tanavassdraget, tråd med føringene fra energi- og miljøkomiteen. Predasjonsprosjektet ble presentert og drøftet i lokale folkemøter i Tana og Karasjok, og deretter behandlet av Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) og av en prosjektgruppe hvor fire medlemmer fra TF deltok. Prosjektet hadde altså god lokal forankring.
I 2020 publiserte NINA prosjektrapporten «Predasjon på laksunger/-smolt i Tana. Med hovedvekt på gjedde og sjøørret». Rapporten konkluderte med at laksesmolt utgjorde en stor andel av dietten til gjedde og ørret i enkelte deler av vassdraget. På bakgrunn av blant annet denne konklusjonen er det gjort utvidelser i reglene for fiske etter andre arter enn laks og sjørøye i Tanavassdraget de siste årene. Formålet med de nye reglene har vært å legge til rette for fiske etter predatorarter som gjedde og ørret, for eksempel gjennom garnfiske på gyteplassene tidlig i fiskesesongen. I øvre deler av vassdraget er garnfisket etter andre arter enn laks og sjørøye åpent hele sesongen. Stangfisket etter andre arter er også åpent hele fiskesesongen. Disse endringene har vært viktige for å gi lokalbefolkningen bedre mulighet til å fiske andre arter enn laks og sjørøye, herunder predatorarter, men også for å tilrettelegge for en fiskekultur og bruk av elva den tiden laksefisket er stengt. Samtidig er det også viktig å fremheve at det er en viss risiko knyttet til uttak av gjedde i Tana. Som rapporten fra 2020 påpeker, er gjedde kannibaler og store gjedder spiser små gjedder. Et uttak av store gjedder kan derfor føre til flere små gjedder. Dette vil igjen føre til økt predasjon på laksesmolt og vi får motsatt effekt av det vi ønsker.
Det er vedtatt forvaltningsplaner for steinkobbe og havert og disse ble implementert i 2011. I planene fremgår det at det skal være levedyktige bestander i utbredelsesområdet til både steinkobbe og havert langs kysten. Når det gjelder steinkobbene skal bestanden forvaltes slik at den stabiliseres på et nivå der om lag 7000 steinkobber kan telles i hårfellingsperioden. Havertbestanden skal være så stor at årlig ungeproduksjon er ca. 1200 unger. Med utgangspunkt i forvaltningsplanene fastsetter Fiskeridirektoratet årlige forskrifter om kvoter på jakt av kystsel. Det foregår derfor allerede jakt på kystsel i Finnmark.
I forskrift om kvoter i jakt på kystsel i 2024 er det fastsatt at det i år kan fangstes 60 steinkobber og til sammen 115 havert i Finnmark fylke. De som har tillatelse til å delta i jakt på kystsel, kan også drive fri jakt på grønlandssel og ringsel blant annet i Finnmark. Det er fylkeskommunene i området hvor jakten foregår, som etter søknad kan gi tillatelse til seljakt innenfor totalkvoten. Videre kan sel som oppholder seg i vassdrag hvor det går laks, sjøørret eller sjørøye avlives etter søknad til Fiskeridirektoratet.
Området hvor Tanavassdraget munner ut i Tanafjorden er vernet som naturreservat, jf. forskrift om vern av Tanamunningen naturreservat, Tana kommune, Finnmark. Formålet med vernet er å bevare Tanamunningen som «et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området» jf. forskriftens punkt III. I punkt IV er det presisert at «[a]lt vilt […] er vernet mot skade og ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Jakt, fangst, bruk av skytevåpen samt slipp av hund er forbudt». Selen som oppholder seg på sandbankene i munningsområdet inngår dermed i verneformålet, og det er ikke tillat å jakte sel innenfor naturreservatet. Utenfor grensen til naturreservatet er det imidlertid adgang til å jakte sel, på de vilkår som er skissert over.
I 2022 lagde Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) en rapport som oppsummerer kunnskap om predasjon på laks. I denne rapporten konkluderer forskerne med at det for laksebestander som oppnår gytebestandsmålene er svært usannsynlig at predasjon vil drive bestanden til lave nivåer eller utryddelse. Predasjon kan imidlertid bidra til å holde en laksebestand nede, når den først har blitt redusert. Det viktigste tiltaket vi kan gjøre mot predasjon for laksen i Tana er derfor å bygge opp bestandene så raskt som mulig slik at de når gytebestandsmålene.
Det er viktig for meg og departementet å styrke og integrere lokal og tradisjonell kunnskap i beslutningsprosessene. Naturmangfoldloven stiller krav om at offentlige beslutninger skal bygge på vitenskapelig kunnskap. I tillegg skal myndighetene legge vekt på tradisjonell kunnskap. I forvaltningen av Tanavassdraget legger vi til rette for bruk av tradisjonell kunnskap i langt større grad enn det naturmangfoldloven stiller krav om. Lokale rettighetshavere deltar og bringer inn lokal og tradisjonell kunnskap på alle nivåer i forvaltningen. Denne kunnskapen er verdifull. Lokale representanter er med på å fremforhandle og utforme fiskeregler på et svært detaljert nivå, og sikrer at reglene er tilpasset lokale forhold. Et eksempel på dette er reglene om fiske etter andre arter enn laks og sjørøye som bygger nesten utelukkende på lokal og tradisjonell kunnskap. Etter innspill fra Tanavassdragets fiskeforvaltning har vi foreslått å utvide fisket etter ørret, forlenge sesongen for garnfiske etter andre arter og endre utstyrskravene til stangfisket etter andre arter.
Spørsmålet om å opprette et eget råd for tradisjonell kunnskap om Tanavassdraget har tidligere vært diskutert med lokale rettighetshavere og Sametinget. Dette er noe jeg og departementet vil vurdere videre. Det pågår også forskning på nettopp hvordan tradisjonell kunnskap kan bedre integreres i forvaltningen av Tanavassdraget, gjennom det norsk-finsk-svenske RecoSal-prosjektet. Det vil være naturlig å avvente hvilke resultater og anbefalinger som kommer fra dette prosjektet og hvordan disse eventuelt kan bidra til å styrke forvaltningen av Tanavassdraget.