Begrunnelse

Før sommeren gikk et samlet storting inn for et historisk løft for forsvarssektoren, hvor én av de fire hovedsatsingsområdene er fornyelse av Sjøforsvaret. De fire hovedsatsingene skal foregå parallelt, noe som vil legge et økt press på forsvarssektoren totalt sett. Forsvarsanskaffelser er i hovedsak komplekse, kostbare og tidkrevende. Stortingsvedtaket innebærer at det skal brukes 611 milliarder kroner mer på forsvaret av Norge de neste 12 årene. Dette inkluderer en betydelig maritim satsing: Sjøforsvaret skal få minimum fem nye fregatter med anti-ubåt helikoptre, nye ubåter og en standardisert fartøysklasse med inntil ti store og atten mindre fartøy.
Det medfører et meget stort ansvar å forvalte så store samfunnsmidler på en forsvarlig og effektiv måte.
Riksrevisjonen er sterkt kritisk til Forsvarets anskaffelsesprosesser (Dokument 3:16, 2023−2024). Som Riksrevisjonen skriver, «dessverre finnes det en rekke eksempler bakover i tid på at planer har vært for optimistiske, at det er tatt for stor risiko i det samlede ambisjonsnivået, eller at sektoren ikke har evnet å gjennomføre i tråd med de forutsetninger som er lagt». Forsvaret har varslet en storstilt satsing på personell og kompetanse, men innenfor en rekke områder vil det være krevende, og kanskje heller ikke hensiktsmessig å bygge opp og vedlikeholde spesialistkompetanse. Her kan Forsvaret redusere risiko og øke gjennomføringshastighet ved å hente kvalifisert bistand fra den norske maritime klyngen.
I Langtidsplanen har Regjeringen som ambisjon å sørge for at Norge har en fremtidsrettet og troverdig maritim kapasitet med evne til tilstedeværelse og myndighetsutøvelse i norske maritime interesseområder. Skal Sjøforsvaret kunne fortsette å løse sine oppdrag og unngå reduksjon i operativ evne, må anskaffelsene være av en slik kvalitet at de kan bygges så raskt som mulig med riktig kvalitet, og driftes på en måte som sikrer optimal oppetid etter levering.