Spørsmål

André N. Skjelstad (V): Hva vil statsråden foreta seg for å bringe klarhet i hvordan lovverket skal forstås i denne saken?

Begrunnelse

Levanger kommunestyre behandlet i mars 2023 (sak 11/23) en interpellasjon om å utrede om det er utenfor lovens grenser/ulovlig å bruke bompenger til opparbeidelse/tilrettelegging av skiløyper (i Norge).
Saken har sin opprinnelse i at Vulusjøveien Driftsselskap SA er registrert som et Samvirkeforetak, som reguleres i Samvirkeloven paragraf 34. Denne paragrafen setter ingen begrensninger på å kunne gi gaver til allmennyttige formål.
Statsforvalteren i Trøndelag har avvist anmodning om lovlighetskontroll av saken og grunnlaget for kommunestyrets vedtak (sitat):

”Statsforvalteren har gjennomgått henvendelsen og finner ikke grunn til å iverksette kontroll av lovligheten av kommunens vedtak”.

Den er således ikke juridisk vurdert, muntlig begrunnet med bl.a. ”intern prioritering av ressursbruk”. Saken er forelagt og besvart av både Klima- og Miljødepartementet og Samferdselsdepartementet, og muntlig kommentert av Nærings og Fiskeridepartementet. Det henvises også til at ordningen praktiseres mange steder i Norge.
Dette er en sak som er viktig for bruken av fjellområdene , den har et bredt helsemessig aspekt og den opptar svært mange i Trøndelag. Saken er også gitt stor oppmerksomhet i media over flere år. Saken handler om å ivareta allmennheten sine rettmessige rettigheter i lovverket.

Svar

Jon-Ivar Nygård: Denne saken handler om bruk av bompenger på privat vei, og om kommunen kan sette vilkår om at bompengene brukes til drift av skiløyper. Dette reguleres av vegloven § 56. Mitt svar vil begrense seg til en tolkningsuttalelse om det relevante regelverket. Jeg ser ikke på det som min oppgave å gå nærmere inn i de vurderingene kommunestyret har gjort i den konkrete saken
Vegloven § 56 sikrer at private ikke kan kreve bompenger uten at kommunen har samtykket. Bestemmelsen gir kommunen ansvar for å fastsette størrelsen på bomavgiften.
I bestemmelsens første ledd andre punktum står det at kommunen også «kan sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlene». Isolert sett kan ordlyden tolkes slik at kommunen står fritt til å stille vilkår. Det er imidlertid forhold som taler klart for at det er begrensninger i hvilke vilkår som kan stilles knyttet til bruken av midlene.
I og med at bompenger kan kreves inn for «ferdsel på privat veg», jf. § 56 første ledd første punktum, er det nok mest naturlig å legge til grunn at hovedformålet må være å tilrettelegge for nettopp slik ferdsel, altså veglagets vedlikehold av vegen.
Dette må bla. sees i sammenheng med at private generelt har adgang til å forby allmenn ferdsel med bil på private veier, jf. friluftsloven § 4, og at hensikten er at private skal få anledning til å få dekket kostnadene til drift og vedlikehold av veien.
I likhet med hva kommunen selv har vurdert i denne saken, er regelverket slik å forstå at det er begrensninger i hvilke vilkår en kommune kan stilles knyttet til bruken av midlene, altså at de må være tilknyttet drift og vedlikehold av bomvegen.
Et eventuelt overskudd fra innkrevingen må i så fall være opp til et veglags beslutningsorganer å avgjøre bruken av.