Svar
Marianne Sivertsen Næss: Sjømatindustrien er en viktig distriktsnæring som bidrar til arbeidsplasser langs hele kysten. Det er en industri preget av store variasjoner når det gjelder størrelse på virksomheter, struktur, eierskap og bruk av råstoff. I dette bildet er det en overforenkling å peke ut en del av flåten som årsaken til at bearbeidingsindustrien i Norge sliter. Norsk landindustri er helt avhengig av råstoff fra hele den norske fiskeflåten, enten det er fra trål eller kystflåten.
I diskusjonen om bearbeiding av fisk i Norge må en også ha med seg at utviklingen har vært positiv når det gjelder bearbeiding av laks og ørret, særlig i filetproduksjon. Den samme utviklingen har vi sett i pelagisk industri de seneste årene, med mer filetproduksjon. Bildet er altså mer nyansert hvis en ser på hele den norske sjømatindustrien.
At den tradisjonelle fiskeindustrien, og da særlig filetproduksjon, har slitt med lav bearbeidingsgrad og lav lønnsomhet, skyldes ikke bare råstofftilgang. Dette har regjeringen blant annet belyst i Meld. St. 7 (2023–2024) Folk, fisk og fellesskap - en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling. Lønns- og produksjonskostnader i Norge sammenlignet med konkurrentland samt utfordringer med markedsadgangen for bearbeidede produkter er også sentrale årsaker. Fryseteknologi og rimelig transport har gjort sjømat til globale handelsvarer, og utenlandsk sjømatindustri har tilgang på den samme teknologien som norsk sjømatindustri. Denne industrien har også en fordel med å være plassert tettere på sluttmarkedene.
De nevnte forholdene gjør at utenlandsk sjømatindustri i noen tilfeller kan betale bedre for sjømat enn de norske aktørene. Norsk sjømatindustri konkurrerer også med andre sektorer om ressurser som arbeidskraft og kapital.
Et fellestrekk for sjømatindustrien, enten den ligger i Finnmark eller på Mørekysten, er at den opererer i et globalt råvaremarked, hvor det er stor konkurranse om råstoffet. Fleksibilitet i produksjonen er derfor et viktig konkurransefortrinn for de virksomhetene som lykkes over tid. Det er uunngåelig at noen sjømatindustribedrifter ikke vil klare seg i konkurransen og dermed vil gå konkurs. Hva slags produksjon eller produkt en virksomhet velger å satse på, enten det er filetering eller blankpakking av fersk fisk, må være opp til den enkelte virksomhet.
Hele fiskerinæringen preges nå naturlig nok av at viktige fiskekvoter har blitt redusert for å ivareta bestandene. Jeg har tro på at sjømatindustrien vil klare å tilpasse sin produksjon av sjømatprodukter til det markedet etterspør, i en tid med lavere kvoter på flere viktige fiskeslag, høye matvarepriser nasjonalt og globalt, og større usikkerheter knyttet til internasjonal handelspolitikk.
Representanten peker på ulike tiltak som antas å ville ha bedret situasjonen for industrien. Det hevdes at det kan gjøres endringer i pliktsystemet for å bidra til mer råstoff fra torsketrålflåten til industrien.
Som kjent innebærer tilbudsplikten en plikt for fartøy å tilby 80 pst. av fartøyets fangst av torsk og 60 pst. av fartøyets fangst av hyse til de som er tilgodesett etter plikten. Tilgodesette er hovedsakelig konkrete bedrifter eller nærmere spesifiserte geografiske områder, mens den subsidiære tilbudsplikten omfatter alle fiskeindustribedrifter i Nord-Norge. Når tilbudspliktig fisk ikke blir kjøpt, har det flere årsaker, ikke bare at deler av tilbudspliktig fangst tilbys fryst. Fiskeridirektoratet kontrollerer gjennomføringen av tilbudsplikten hvert år, og den viser at tilbudsplikten blir overholdt.
Jeg legger til grunn at pliktsystemet skal videreføres. Samtidig mener jeg det er viktig å ta utgangspunkt i situasjonen slik den er i dag, og ikke slik som den en gang var. Jeg tror vi må erkjenne at tilbudsplikten ikke har hatt den tilsiktede effekten, verken på lønnsomhet eller sysselsetting i fiskeindustrien. Her er det nok ikke enkle og raske svar, men jeg vil få vurdert endringer for å styrke pliktene.
Representanten viser også til ressurskontrollen. Regjeringen har gjort flere grep for å styrke ressurskontrollen, og det er ikke riktig at Fiskerikontrollutvalgets anbefalinger ikke er fulgt opp. Alle anbefalinger er enten fulgt opp eller er i prosess. Regjeringen har økt midlene til Økokrim med fem mill. kroner i året og styrket samarbeidet mellom politiet og Fiskeridirektoratet. På kaikanten har vi bedt direktoratet trappe opp innsatsen, og i 2025 økes bevilgningene i Troms og Finnmark med 4 mill. kroner. Vi har også innført elektronisk fangstrapportering for alle fartøy ned til 10 meter. Fiskeridirektoratet har vært gjennom en omfattende omorganiseringsprosess, for særlig å styrke sitt kontrollarbeid. Automatiske veiesystemer på mottaksanlegg er en av de viktigste sakene på kontrollområdet som Nærings- og fiskeridepartementet arbeider med nå. Jeg vil snart kunne konkludere i saken.
Representanten viser også til reguleringstiltak og minstemål for torsk, hyse og sei. For at småfisk skal få vokse seg store og bli gytemodne før de blir fisket, må fisket rettes mot større fisk. Derfor har regjeringen økt minstemålene for torsk innenfor 4 nautiske mil. Maskevidden for snurrevad i torskefiske er også økt i samme område for å bedre seleksjonen. Disse grepene er primært iverksatt for å bevare kysttorsken.
Også i fisket etter hyse er det innført tiltak for å redusere insentivene for fangst av de minste størrelsesgruppene i fisket nord for 62° N. Dette er en del av en bredere regulering for å beskytte ungfisk, slik at små fisk når gytemoden alder før de blir fanget.
I tillegg stilles det krav om bruk av selektive redskaper som reduserer fangsten av småfisk. Dette inkluderer bruk av sorteringsrist og økt maskevidde i trål- og snurrevadfisket. Det arbeides også med å forbedre selektiviteten i trål.
Fra 2025 er det også innført tekniske redskapsbegrensninger i fisket med snurrevad. Disse inkluderer krav om bruk av kvadratmasker i fiskeposen og forlengelser, samt spesifikke regler for lengde og utforming av snurrevadtau. Disse tiltakene er innført for å unngå fangst av fisk under minstemål og for å sikre en effektiv deling av fiskefeltene.
Det er etablert stengte områder hvor det er høy forekomst av småfisk. Disse områdene er midlertidig stengt for fiske for å beskytte ungfisk og sikre at de får vokse seg større. Disse justeringene er en del av en helhetlig forvaltning for å sikre bærekraftige fiskebestander.
Torsk og hyse forvaltes sammen med Russland, og vi har felles forvaltningstiltak. Norge er derfor bundet av en internasjonal avtale. Selektivitet og minstemål ble drøftet under forhandlingene i høst, og partene var enige om å se på problemstillingen.
Når det gjelder konkrete grep for å øke bearbeidingen i Norge, har vi som mål å øke denne, og at samfunnskontrakten mellom hav og land skal styrkes. Dette er imidlertid ikke gjort med et raskt pennestrøk. Som vist ovenfor påvirkes konkurranseevnen til norsk sjømatindustri av en rekke forhold. I tillegg påvirker lovverk og reguleringssystemet sjømatindustriens muligheter til å innfri ambisjonene om økt bearbeiding.
Regjeringen har vurdert og fulgt opp en rekke tiltak knyttet til industrien blant annet i oppfølging av rapporten fra Tveiteråsutvalget fra 2022 og i Meld. St. 7 (2023-2024), jf. Innst. 264 S (2023-2024). Forslag til tiltak har også blitt vurdert og fulgt opp enkeltvis, deriblant en utvidelse av Norges Sjømatråds generiske markedsføring mot nye produkter, slik at tang og tare ble inkludert og et oppdrag til Nofima om å evaluere ferskfiskordningen.
I kvotemeldingen ble flere tiltak for sjømatindustrien lagt fram av regjeringen, og disse ble vurdert og behandlet i Stortinget. Nærings- og fiskeridepartementet er i gang med å følge opp tiltakene og vedtakene. Mange av tiltakene er knyttet til villfisknæringen og førstehåndsomsetningen av fisk. Det er ikke unaturlig, med tanke på kvotesituasjonen for flere av de viktigste kommersielle fiskeslagene og den nedadgående trenden for bearbeiding av hvitfisk. Departementet arbeider blant annet med en etterkontroll av fiskesalgslagsloven, et arbeid som er godt i gang. Departementet har også gjennomført forvaltningsmøte med fiskesalgslagene, og vil snarlig utarbeide forventningsbrev til salgslagene jf. Stortingets vedtak i kvotemeldingen.
Jeg har også arrangert dialogmøter om ferskfiskordningen under Nor-Fishing og mottatt både muntlige og skriftlige innspill om denne ordningen og om sjømatindustrien generelt. Endringer av ferskfiskordningen for å sikre at artene som inngår i ordningen går til humant konsum, er fulgt opp i reguleringsmøtet i høst, og departementet har begynt å vurdere andre endringer av ordningen for å gjøre den bedre tilpasset industrien.
I forbindelse med kvotemeldingen ble det besluttet å gjøre en ekstern vurdering av integreringen i sjømatnæringen og hvordan dette påvirker hvor mye som blir bearbeidet. Dette oppdraget vil gi oss oppdatert kunnskap om årsak og virkning i verdikjeden for sjømat.
Her vil jeg også vise til mitt svar til representant Alfred Jens Bjørlo (V) til fiskeri- og havministeren, Dokument nr. 15:632 (2024-2025) når det gjelder laks og ørret.
Regjeringen arbeider kontinuerlig med å bedre markedsadgangen, som er svært sentral for norske sjømatprodusenter. Norge har offensive interesser i handelen med sjømat, og regjeringen er opptatt av å sikre best mulig tilgang i viktige markeder. Et eksempel på dette er den siste avtalen om markedsadgang for sjømat i EU, forhandlet fram parallelt med EØS-midlene. I tillegg pågår handelsavtalearbeidet gjennom EFTA, der bearbeidede sjømatprodukter er prioritert.
Jeg arbeider nå langs flere spor, og jeg er særlig opptatt av at vi ser på og vurderer tiltak i hele verdikjeden for fisk, og at vi arbeider for at vi løfter fram sjømat i arbeidet med framtidens matsystem.