Svar
Jan Christian Vestre: Spørsmålet er stilt til næringsministeren, men besvares av meg som helse- og omsorgsminister siden spørsmålet angår mitt ansvarsområde.
Arbeidet med å redusere spredningen av miljøgifter, inkludert mikroplast, prioriteres høyt av regjeringen. Klima- og miljøministeren er hovedansvarlig statsråd innen området. Norge fører en offensiv politikk i arbeidet med å regulere miljøgifter og andre farlige stoffer i Europa og globalt, inkludert farlige stoffer i plast.
Gjennom EUs kjemikalieregelverk REACH er det nå vedtatt forbud mot å selge en rekke produkter med tilsatt mikroplast med ulike overgangstider, f.eks. løst glitter av plast og mikroperler i hudpleieprodukter eller kosmetikk. Det stilles også krav til at produkter med lang overgangstid, som for eksempel kosmetikk, må merkes med at disse inneholder tilsatt mikroplast. Når det gjelder mikroplast som oppstår ved slitasje av større plastprodukter, kan forbrukerne velge produkter av alternative materialer som for eksempel tre.
Det er allerede vedtatt forbud mot flere polyfluoralkyl-stoffer (PFAS) og grupper av PFAS i EU, som også omfatter forbrukerprodukter som sminke, personpleie og andre hygieneprodukter. Fordi det finnes over 10 000 ulike PFAS-er og flere lett kan byttes med hverandre, kreves det at hele gruppen av stoffer blir regulert. Som kjent har Norge sammen med fire EU-land fremmet et forslag om et generelt forbud mot bruk av alle PFAS-er i EU, inkludert i forbrukerprodukter. Arbeidet med restriksjonsforslaget fortsetter i 2025, før det oversendes til EU-kommisjonen for en endelig avgjørelse.
For enkelte produktgrupper stiller regelverket krav om informasjon om fullstendig sammensetning. Dette gjelder kosmetikk, legemidler og næringsmidler. På den måten kan personer som for eksempel er allergiske mot spesifikke kjemiske stoffer velge bort produkter som inneholder disse. Biocidbehandlede produkter skal også merkes med informasjon om de aktive stoffene som er brukt. CE-merke er en ordning der produsentene må erklære at et produkt samsvarer med krav som stilles i regelverket og derfor kan selges i Europa. Krav om slik merking, som også omfatter at produktene ikke inneholder farlige stoffer som er regulert, gjelder for leketøy og for elektriske og elektroniske produkter. Gjennom miljømerking av produkter med det offisielle Svanemerket eller EU-blomsten, kan forbrukere og profesjonelle få lett forståelig informasjon om gode miljøvalg.
Maten vi spiser skal være trygg, men siden miljøgifter er spredt overalt i miljøet er det dessverre vanskelig å unngå at disse kan gjenfinnes i maten i ulike mengder. Det er den totale eksponeringen gjennom kostholdet som har betydning for risikoen. Andre kilder til miljøgifter er luft, drikkevann og forbrukerprodukter. Regelverket om miljøgifter og andre mulig skadelige stoffer i mat, vann og kosmetikk er i stor grad felles for hele EØS-området.
Undersøkelsen som Folkehelseinstituttet publiserte høsten 2023 om nivåene av ulike stoffer i barn vakte mye oppmerksomhet. Barn og ungdommer har mange miljøgifter i kroppen, og en stor andel har høyere nivåer av bisfenol A (BPA) og PFAS enn det som anses som trygt. Nivåene av de fleste miljøgiftene i undersøkelsen var stort sett tilsvarende de som er funnet i andre sammenliknbare europeiske undersøkelser.
Grunnlaget for hvordan myndighetene håndterer ulike typer risiko er vurderinger basert på sammenstilt kunnskap, f.eks. rapporter fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø og EFSA, Den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet. Det er viktig med et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig for slike vurderinger, og foreløpig foreligger det ikke noen klare konklusjoner om hvilken risiko mikroplast utgjør for miljøet og folkehelsen. Siden vi fortsatt ikke vet nok om risikoen og forekomsten av ulike typer mikroplast i mat, er det foreløpig ikke noe grunnlag for å sette maksimumsgrenser eller evt. advare om inntak av særskilte typer mat med et høyt innhold.
Grenseverdier i næringsmidler kan bidra til å få ned eksponeringen for miljøgifter og andre forurensede stoffer. Det er etablert grenseverdier for PFAS i kjøtt, egg, fisk og annen sjømat. Etter hvert som kunnskapen øker om forekomsten i mat, blir det sannsynligvis aktuelt med flere grenseverdier i det felleseuropeiske regelverket.
Alle stoffer som tilsettes eller er ment å komme i kontakt med mat skal være trygge. Det er produsentene som har ansvaret for å sikre og dokumentere at emballasje og andre produkter ikke gir fra seg stoff i mengder som gjør at maten blir helseskadelig. Mattilsynet skal se til at de tar dette ansvaret. Plast som er ment å komme i kontakt med mat er regulert i detalj. Når ny kunnskap viser at den godkjente bruken av stoffer kan innebære en helserisiko, må helsemyndighetene endre regelverket så raskt som mulig. BPA har lenge vært ulovlig i tåteflasker, tutekopper og emballasje til barn under tre år, og et forbud mot bruken av både dette stoffet og andre bisfenoler i alle matkontaktmaterialer blir nå innført i hele EØS-området. Bestemmelsene om utfasingen av disse stoffene er for tiden på høring i Norge. Det er allerede mulig for forbrukerne å velge produkter uten BPA, noe myndighetene informerer om. Noen virksomheter reklamerer med at produktene er uten BPA. Dersom det ikke står noe om BPA på produktet/merkingen, kan man kontakte leverandøren eller utsalgsstedet. Det finnes også hermetikk uten BPA, f.eks. hermetiske tomater i kartong.
Både helse- og miljømyndighetene publiserer befolkningsinformasjon om miljøgifter og konsekvensene av disse. Mattilsynet publiserer advarsler til hele og deler av befolkningen om mat man bør unngå eller begrense inntaket av grunnet miljøgifter. Mat som omsettes skal i utgangspunktet være trygg for alle, men i noen tilfeller kan enkelte typer produkter bli merket med advarsler for å beskytte ulike grupper i befolkningen. Mattilsynet informerer også om hvilke materialer og produkter som ikke egner seg til kontakt med mat, slik at forbrukerne kan unngå bruk som øker risikoen for å få i seg stoffer i mulig skadelige mengder.
Det er viktig å bekjempe forurensning på alle nivåer i samfunnet slik at befolkningen blir utsatt for så lite helseskadelige stoffer som mulig. Norske myndigheter jobber på ulike måter, både nasjonalt og internasjonalt, for å få til det. Data viser at det har vært en nedgang i nivåene og at det er mulig å lykkes gjennom håndtering fra myndighetene, en håndtering som omfatter stadig strengere reguleringer og mer informasjon til forbrukerne. Med dagens kunnskap er det utfordrende å peke ut særskilte produktgrupper som bidrar ekstra til eksponeringen for helseskadelige stoffer og hvor en advarselsmerking skulle vært mer formålstjenlig enn den informasjonen myndighetene allerede gir i dag. Myndighetene er i ferd med å skaffe mer kunnskap om forekomsten av skadelige stoffer i miljøet og maten, og med det også et bedre grunnlag for å gi informasjon både til hele befolkningen og særskilte grupper.